Å savne mennesker man vet at bare gjør skade

Ensomhet
1

Jeg savner mennesker som jeg vet, logisk sett ikke er bra for meg. Jeg klarer meg fint på egenhand, men innimellom når jeg sitter på bussen å glor ut av vinduet, kjenner jeg på denne trangen etter å ta kontakt.

Min indre ro er sterkere, jeg føler meg lykkeligere og jeg har både endret meg og vokst enormt som individ. Jeg er mye mer på farten sammen med venner. Fester, reiser, middager, osv. Jeg har også fått flere venner, blitt mye mer utadvendt, begynt å trene, studie planen min begynner å ligne den rette vei, jeg jobber, sparer penger, fått ny tatovering osv. Jeg er kjempe glad for alt dette. Men under alt, er det en følelse som aldri helt forsvinner. Selv så lenge i ettertid, er det en del av meg som har et behov for å vise meg fram og det livet jeg nå lever.

Jeg tror det kan henge sammen med faktumet; jeg har aldri vært uten en “kjærest”. Det siste året har jeg hatt et par korte flørter, men jeg vil aldri bevege meg lenger enn det. Jeg liker stemningen men i motsetning til tidligere i livet så vil jeg aldri gå lenger enn hva som kalles en flørt. Hvis jeg ser tilbake 4 år; om jeg savnet intimitet så hadde jeg skaffet meg det. Ikke som et one Night stand men en person å ligge med over tid, en som sender meldinger i hverdagen, følger deg gjennom dagene og som du kan si hva enn til ettersom de ikke omgås samme venner eller familie. De er liksom på utsiden av alt samtidig som de er der hele tiden. Hvis jeg savner intimitet i dag så er det noe inni meg som stopper meg fra å ta kontakt igjen med gamle “venner”. Jeg er ikke redd avvisning. Men jeg har modnet og jeg vet hvor dårlig det er for meg og hvor mye løgn og manipulasjon det faktisk innebærer. Alt disse menneskene vil er å utnytte meg, og jeg lar dem med glede. Jeg er også nå mer klar over hva jeg har gått igjennom i barndommen som trolig har vært med på å skape disse behovene mine. Det er jo en grunn til at hverdagen min er forbedret. Det er en ond sirkel jeg har gått inn i, men nå er på god vei ut av.

Dette høres sikkert veldig selvsentrert eller innbilsk ut men jeg er veldig fornøyd med egen kropp. Jeg ser meg selv i speilet og beundrer, så og si hver dag. Å lenge har jeg vel hatt en litt underbevisst tankegang “Hva skal jeg med denne kroppen, om ikke vise den fram?” I dag er det lett å få menn på kroken, men hva vet jeg om dem vil ha meg om 5år?

Jeg vil jo ha en kjærest, men jeg har helt andre standard i dag. Det virker umulig å finne noen jeg har lyst å kalle min kjærest. Så hvis jeg skal få vist meg fram, må man gå for flørten da.

Men så var det vel spesielt en kar, hvor det utviklet seg til et forhold. Dette var mitt første forhold. Å fy faen som jeg elsket den karen. Vi var sammen i noen år. Jeg har aldri følt meg så levende, elsket, bare helt vidunderlig. De tidene vi hadde sammen som virket helt surrealistiske. Det kom til et tidspunkt hvor jeg uten å nøle kuttet helt kontakt med han, selv om jeg ikke ønsket det. Å det virker til å være ekstremt vanskelig for noen å forstå. Men ting ble så ille at jeg måtte kontakte politiet 2 ganger, jeg burde sikkert tatt kontakt mye tidligere.
Jeg skal ikke gå inn i det, poenget er at jeg kjempet i flere år for å bevare en person som jeg helt plutselig skjønte at det var noe fryktelig galt med. Å i dag sitter jeg igjen med hundre spørsmål det ikke finnes svar på. Jeg vet ikke hvor han er i dag. Jeg har fortsatt følelser over han, enda jeg håper aldri jeg ser han igjen. Jeg ser tilbake på hvordan han behandlet meg; som en prinsesse den ene dagen og som ei tøyte den andre. Han kan aldri ha elsket meg, enda min far prøver å overtale meg om slikt. Men det er en annen fortelling. Dette er det eneste og første forholdet jeg har vært i. Fortsatt den dag i dag, når det skjer noe kommer den tanken “åh dette må jeg fortelle han” men det er ingen der til å høre på. Jeg minnes om han når jeg hører spesifikke lyder, kjører forbi enkelte steder, leser ting osv. Alle planene vi hadde, alt vi skulle gjøre sammen… jeg sørger over det.. Det er slike tomrom jeg kunne fylt ved en gammel “venn” Men det som frustrerer meg, er at jeg ikke har lyst. Jeg vil ikke noe av dette lenger, jeg vil bare være i fred og alene. Samtidig, så er det en gang innimellom hvor jeg sitter å glor ut av vinduet på bussen. Hvor alt jeg vil er å gjenopprette hva som har vært og kunne blitt. Med han, eller noen andre.

Jeg er redd for fremtiden, jeg har egt aldri vært helt alene før. Enda dette året har gått greit, gruer jeg meg til å flytte bort til storbyen om et års tid. Og en del andre ting som snart kommer til å endre seg. Jeg har ingen år ringe til om det skulle være noe, hva om jeg trenger hjelp, ikke vet hvilket valg å ta eller hvordan ting gjøres og jeg må finne det alt ut selv. Jeg har aldri bodd utenfor min hjemby, jeg er da enda ung.

Jeg vet jeg har opplevd mye omsorgssvikt og traumatiske hendelser. Men jeg føler ikke noe sterkt over det, slik som jeg “burde” Jeg er så forvirret over min fortid, barndom, rett og galt, og behov. Samtidig er jeg det ikke, jeg vet hva jeg selv mener, men er det av manipulasjon? Alt i hode mitt blir bare kaos og jeg føler ikke at jeg får forklart noe i det hele tatt for uansett blir det ikke riktig eller lignende hva som er på innsiden av meg.
Jeg leser selv hva jeg nettopp har skrevet og alt låter feil selv om jeg har jo skrevet og tenkt det samtidig. Alt jeg vet er at akkurat nå føler jeg meg ensom, klumpen vokser i halsen og jeg har ingen konkret ide om hvorfor akkurat nå.

Jeg syns alt er vanskelig å forklare. Denne kompliserte følelsen har ikke noe navn. Men alt i alt så er det vel grunnlagt av en ensomhet og et savn over skadelige behov? Beklager lengden og litt rotete å lese men håper det gir mening. Forventer ikke noe svar ved det, jeg ville bare ha et sted å kaste noe ut.

2

Jeg kan bli din venn

3

Mye av det du sier kan jeg relatere til og gi slipp på det som man vet ikke var bra er ikke lett når det føles trygt samtidig. Hjernen blir helt rar av å leve i slike forhold og drit man har med seg i bagasjen fra tidligere tider er noe som fort kan bli brukt mot deg.

Viktigste er at du kom deg bort fra denne situasjonen og gjør det du kan for å finne “normalen” igjen.

Vet ikke om jeg kan være til så mye hjelp, men du kan ta kontakt med meg om du trenger noen å skrive ned en vegg med tanker til.
Hjerne oppkast kaller jeg dem og det hjelper å få dem ut av hjernen å litt på avstand for meg, virker som det hjelper deg også.

4

Hei, jeg hadde ikke trodd noen kom til å lese alt dette. Takk for tilbudet, tenkte du da bare her inne eller? Jeg går rundt med en del hjerne oppkast innimellom og en del som skjer disse dager, hadde vært fint å dele noe av det til tider. Håper det står vell til med deg. Tusen takk for at du svarte på innlegget mitt

5

Når jeg leser det du skriver, får jeg følelsen av at du har reflektert mye over dette; du er moden i tankegangen din, og fremtiden trenger du ikke å være redd for - alt kommer til å ordne seg.

Samtidig virker det som om menneskene du har hatt rundt deg, har bidratt til det du føler nå, og det er ikke uten grunn at tittelen på tråden din er som den er; ja, du har helt rett.

Men hvis jeg kan komme med et forsiktig råd til deg, ville jeg råde deg til å utvikle den indre roen du skriver at du har funnet, og tenke litt over hvem du egentlig er.

For selv om mennesker er sosiale dyr som trekkes mot andre og lar seg påvirke eller ødelegge av dem, er fakta at vi alle er alene når det kommer til stykket; alt vi oppfatter, oppfatter vi gjennom hjernen vår, og hadde man fjernet essensielle sanser som syn og hørsel, hadde vi levd i et stille mørke selv om vi fysisk sett hadde vært akkurat der vi befinner oss nå, på et sted i Norge.

Slik at til syvende og sist er vi alle alene; vi er alene med tankene våre og smerten dersom man blir syk, og til tross for at man kan få en sterk følelse av fellesskap når man er sammen med andre, blir man overlatt til seg selv når festen er over, lysene slukkes og folk har gått hjem. Heller blir man ikke mindre alene av å være i et forhold skjønt man får inntrykket av at man ikke er det; når man lukker øynene, er man fortsatt alene med følelsene sine, noe mange har erfart når forholdet en dag tar slutt.

Bevisstheten av å leve på egen hånd er greit å være klar over uansett hvilke mennesker man enn har rundt seg; da vil man heller ikke bli utnyttet av andre, og man vil ikke føle seg ensom og desperat søke etter kontakt, slik enkelte gjør. Et menneske som har funnet en indre harmoni slik en munk i Tibet gjør det, kan senke skuldrene uten å måtte stresse med gruppepress eller ting som mange rundt oss sliter med.

Det andre rådet jeg vil komme med, er å lære seg å gi slipp på noe.

Poenget er at det er flott hvis man er fornøyd med kroppen sin, men ingenting av det vi kan se rundt oss av materielle ting, kommer til å være evig; når alt kommer til alt, er vi støvfugg i universet, liksom hvert eneste atom i kroppene våre er laget av stjernestøv - om 100, 500, 10.000 eller en million år vil både vi og alt vi bygger tilværelsen vår på, være glemt.

Så når folk stresser med å bygge opp en stor økonomisk formue eller en karierre der man nærmest går over lik for å nå sine mål; hva er egentlig vitsen …?

Å ha noe rundt seg på kjøkkenbordet kan være praktisk hvis man vil lage mat, men man blir ikke lykkeligere eller et mer fullverdig menneske av å ha milliarder av tallerkener eller Mummikopper - mennesker mange ser opp til, som Gandhi eller Frans av Assisi kunne satset på en trygg tilværelse bygget på materielle goder, før de fant ut at det ikke var noen mening i dette, og fant i stedet svaret i et enkelt, asketisk liv.

Nå er det ikke slik å forstå at dette er løsningen for alle, men det å bygge livet på rikdom, makt eller kroppslig skjønnhet er en gedigen illusjon; det kommer en dag da alt tar slutt.

Lærer man seg å gi slipp på noe, enten det er fysiske ting eller usunn kontakt med andre mennesker, vil man kunne komme videre i livet - og med tanke på det du skrev i åpningsinnlegget, ville jeg råde deg til å gi slipp på fortiden, og lukke den slik man lukker en bok; det er på tide å komme seg videre, og det burde ikke være noen grunn til å søke bekreftelse ved å vise seg frem; vi er fullverdige, enestående og verdifulle mennesker i kraft av at vi er oss selv, ikke hvordan vi ser ut eller hvilken sosial status vi har i samfunnet.

Det var de to rådene jeg forsiktig ville komme med; utvikle indre ro og lær deg å gi slipp, så tror jeg at mye vil ordne seg for deg.

Ser at andre vil skrive med deg her, noe som er flott, men skulle du eventuelt ha lyst til å utveksle tanker med noen som betrakter verden fra en mer kunstnerisk synsvinkel, er det bare å si ifra; jeg er å finne på dette forumet eller på hjemmesiden min.

Uansett lykke til videre, og håper du får en riktig fin sommer.