Ett lite hefte jeg har laget for å forklare de rundt meg litt om hvilke utfordringer jeg har.
Innledning
Dette heftet er et forsøk på å sette ord på hvordan det kan føles å leve med en kombinasjon av
ADHD, sosial angst, depresjon og introversjon. Det er ikke en oppskrift, men en ærlig skildring av
en indre kamp – mellom uro og stillhet, behov for nærhet og behov for avstand, mellom lys og
mørke. Gjennom disse tekstene deler jeg erfaringene mine slik de oppleves innenfra, i håp om å
skape en helhetlig fortelling om et sammensatt liv.
Kapittel 1: Relasjoner og energibalanse
Nære relasjoner innebærer ofte et gjensidig krav om tilgjengelighet, emosjonell investering og
kontinuitet. For mange gir dette trygghet, men for meg – som lever med ADHD, introversjon og
sosial angst – kan det føles overveldende. Ofte møter jeg høye forventninger: folk forventer raske
svar, regelmessig kontakt og følelsesmessig støtte. Men for meg kan selv det å holde hodet over
vannet kreve så mye energi at dette føles som et konstant press.
Selv i trygge relasjoner kan samvær tappe meg. Angsten skaper et indre stress, og ADHD gjør
det vanskelig å holde fullt fokus. Det kan gi en følelse av å aldri være nok, noe som igjen skaper
dårlig samvittighet og mer selvkritikk. Resultatet er at nære relasjoner iblant gir mer skyldfølelse
og energitap enn trygghet.
Overfladiske relasjoner er annerledes. En kort prat med en nabo eller et lite øyeblikk på jobb
krever mindre, men kan likevel gi meg en følelse av fellesskap. Små møter fungerer som sosial
trening og passer bedre med min korte konsentrasjon. De gir tilhørighet uten å tappe meg helt – og
det er ofte akkurat passe.
Kapittel 2: Når uro og stillhet møtes
Å leve med ADHD føles ofte som å ha gassen i bunn og bremsen trykket ned samtidig.
Rastløsheten driver meg fremover, mens introversjonen lengter etter stillhet og ro. Angsten legger
et filter over alt jeg gjør, og sosial angst gjør at jeg analyserer hvert ord og hver bevegelse, redd for
å gjøre feil.
Likevel lengter jeg etter nærhet – et paradoks som ofte føles smertefullt. Depresjonen gjør alt
tyngre, legger en mørk skygge over dagen og tar bort energien til å prøve. Selv små oppgaver kan
føles uoverkommelige, og hver gang jeg mislykkes, bekrefter det frykten for at jeg ikke er god nok.
Alenetid blir derfor avgjørende. Som introvert trenger jeg rom for å hente meg inn, lande og skape
balanse. Men for mye alenetid kan gli over i isolasjon og ensomhet. Det blir en skjør balanse
mellom å finne fred og å føle seg fanget i avstand.
Telefonen og sosiale medier gjør dette enda mer komplisert. De kan være en trygg måte å være i
kontakt på, men de gir også et press. Hver melding kan føles som en forventning jeg ikke klarer å
møte, og sammenligningen med andre gir følelsen av å aldri strekke til. Det som kunne vært en
bro, blir ofte en påminnelse om avstand.
Til slutt blir introversjonen dominerende. Jeg trekker meg unna, søker stillhet og ro. Det beskytter
meg, men gir også ensomhet. Jeg stenger døren til opplevelser og relasjoner som kunne gitt
livet mer mening, og hverdagen blir som et puslespill med brikker som ikke passer helt sammen.
Kapittel 3: Når introversjonen dominerer
Når introversjon dominerer, blir alenetiden både et behov og en utfordring. Jeg trenger ro for å
fungere, men ADHD gjør det vanskelig å bruke tiden effektivt. Uroen trekker meg mot distraksjoner,
mens angsten gjør at jeg grubler over møter jeg allerede har hatt – eller bekymrer meg for de som
kommer. Selv ladetiden føles urolig, og jeg får aldri helt tømt batteriene.
Sosiale situasjoner blir en dobbel belastning. Jeg ønsker kontakt, men frykten for vurdering og
glemsomhet gjør selv korte samtaler tunge. Telefon og sosiale medier kan gi trygghet, men også et
konstant press om tilgjengelighet. Jeg føler meg ofte både for mye og for lite på samme tid.
Struktur i hverdagen er krevende. ADHD gjør det vanskelig å holde oversikt, og sosial angst gjør
at jeg bruker mye tid på å grue meg til små hendelser. Jeg mister kontroll, får dårlig samvittighet og
blir overveldet. Til slutt går dette utover selvfølelsen. Jeg sammenligner meg med andre og føler
meg utilstrekkelig.
Likevel vet jeg at kombinasjonen også gir styrker: kreativitet, empati og evnen til dype samtaler
og refleksjon. Det er lett å glemme i kampen, men det er en del av meg som jeg ønsker å holde
fast ved.
Kapittel 4: Styrker
Når jeg ser nærmere på hvordan jeg fungerer, oppdager jeg at det ikke bare er utfordringer som
følger med kombinasjonen av ADHD, sosial angst, depresjon og introversjon. Det finnes også
styrker – sider av meg selv som jeg ønsker å holde fast ved og løfte frem.
En av dem er evnen til dyp refleksjon og observasjon. Jeg legger merke til detaljer andre ofte
overser, og jeg bruker mye tid på å tenke gjennom ting grundig. ADHD gir meg utradisjonelle
perspektiver, og sosial angst gjør meg ekstra oppmerksom på stemninger og signaler hos andre.
Denne blandingen gjør at jeg ofte kan se mønstre og sammenhenger som ikke er åpenbare for
alle, og det gir meg noe verdifullt både i skriving, i kreativt arbeid og i møter med mennesker.
Jeg kjenner også på en sterk empati. Fordi jeg selv vet hvordan det føles å være utrygg eller
engstelig, blir jeg lett var på hvordan andre har det. ADHD gjør følelsene mine intense, og det
forsterker evnen til å føle med andre. Når jeg først er til stede for noen, lytter jeg med hele meg.
Det kan skape trygghet og rom for nærhet.
Kreativitet er en annen styrke. ADHD gjør at tankene mine ofte hopper, og selv om det kan være
slitsomt, fører det også til at jeg får ideer og koblinger som kan være nyskapende. Kombinert med
introversjonens evne til fordypelse kan jeg både være idérik og grundig – en kombinasjon jeg setter
pris på og som gir meg mulighet til å skape noe unikt.
Når det gjelder relasjoner, er jeg ikke den som har mange venner, men jeg knytter meg sterkt til de
få jeg har. Introversjonen gjør at jeg verdsetter trygghet og gjensidig forståelse, mens ADHD gir
meg energi og spontanitet. Resultatet er at de båndene jeg først bygger, ofte blir ekte og varige.
Til slutt gir denne kombinasjonen meg en form for selvinnsikt. Det er krevende å stadig måtte
reflektere over hvordan jeg fungerer, men det gir meg også muligheten til å vokse. Jeg forstår meg
selv bedre, og den forståelsen kan bli en ressurs både for meg selv og for menneskene rundt meg.
Selv om livet med ADHD, angst og introversjon kan være tungt, minner disse styrkene meg om at
jeg ikke bare består av utfordringer. Jeg består også av ressurser – av kreativitet, empati,
refleksjon og evnen til å skape nære relasjoner. Og kanskje er det nettopp i kontrastene, mellom
lys og mørke, at disse sidene kommer tydeligst frem.
Avslutning
Å leve med denne kombinasjonen er en konstant balansegang. Jeg må hele tiden justere, trekke
meg unna, prøve igjen og akseptere at det ikke finnes en perfekt løsning. Det kan føles som å leve
i konflikt med seg selv, men det gir også en dyp forståelse for kontraster – for både uro og stillhet,
frykt og lengsel, mørke og lys.
Gjennom årene har jeg oppdaget at det ikke bare er utfordringer som følger med. De samme
sidene som skaper vansker, gir meg også styrker: kreativitet, empati, refleksjon, og evnen til å
knytte dype bånd. Det er lett å glemme når alt føles tungt, men disse kvalitetene minner meg om at
jeg er mer enn mine begrensninger.
Dette heftet er derfor ikke bare en skildring av kampene, men også av ressursene som ligger skjult
i dem. Selv i motsetningene finnes det nyanser, styrke og håp. Og kanskje er det nettopp i
balansen mellom lys og mørke at jeg finner den mest ærlige versjonen av meg selv