Jeg er en mann på 36 år bosatt utenfor Drammen, og prøver for første gang å sette ord på noe jeg har båret på lenge.
Det siste året har vært tungt, med en del depresjon. Jeg har også ADHD, noe som betyr at hodet mitt sjelden tar pause og jeg har en tendens til å overtenke absolutt alt.
Det jeg sliter mest med, er en følelse av å ikke passe helt inn. Ikke misforstå – utad tror jeg de færreste merker noe. Jeg har folk rundt meg, fungerer godt sosialt, og har det man kan kalle “alle verktøyene” på plass. Men på innsiden er det en helt annen historie. Jeg går rundt med en konstant følelse av å være ensom og annerledes, selv når jeg er omgitt av mennesker.
Jeg tror denne følelsen henger tett sammen med ADHDen – at hjernen min er koblet på en annen måte. Jeg savner den dype kontakten med likesinnede, noen som forstår hvordan det er å føle seg utenfor selv når man står midt i flokken.
Det er første gang jeg skriver om dette, og det er litt skummelt. Hvis du kjenner deg igjen i denne følelsen av at utsiden ikke matcher innsiden, vil jeg veldig gjerne høre fra deg. Jeg har et sterkt ønske om å komme i kontakt med likesinnede som forstår.
Kan det du snakker om være at du savner connection og for mangel av en bedre måte å forklare det på “ekte” relasjoner.
Har hørt om følelsen av å være ensom i en gruppe.
Kanskje det er for deg som det er for meg at jeg får lettere connection med folk i små grupper og desto mindre desto lettere.
Jeg tror det også er viktig med sårbarhet eller at man slipper folk inn. Eller man byr på seg selv som kan føles vel… sårbart. Tror dette er viktig for den følelsen av connection og dybde i relasjonen.
Jeg skulle ha formulert meg litt tydligere i innlegget.
Jeg er en person som har hatt en vansklig start på livet med mye vold i hjemmet, rus. Havnet til slutt på barnevernsinstitujon hvor det var mye av det samme. De fleste vennene mine (som jeg vokste opp med) har desverre gått bort grunnet årsakene over.
Likevel, til tross for en tøff start på livet så har jeg kommet igjennom det. Jeg har fått meg en utdannelse, et hjem og en god jobb som jeg er veldig stolt av.
Årsakene til at jeg sannsynligvis føler meg så ensom er fordi jeg har ingen som kan relatere seg til disse tingene, jeg er også veldig redd for å være åpen om det i fare for at jeg skal bli forhåndsdømt av mennesker som igjen ikke kan relatere seg til det, har hatt tidligere erfaring med at det har skjedd.
Du har helt rett i dette med sårbarhet og jeg må by mere på meg selv, men jeg syns det er vanskelig.
Jeg er utatvendt og hyggelig med mennesker rundt meg, men jeg har lett for å stenge meg inne og holde meg for meg selv
Det er trist for å høre at du har det sånn. Også jeg kjenner jeg meg igjen i det du sier.
For å ordne opp i de vonde følelsene så må man handle. En idé er å finne en gruppe du trives i utenfor arbeidslivet. Å aktivt velge å lete etter vennskap når du er klar for det. Det kan være en frivillig gruppe eller menighet, eller en sport. Å game med noen online. En psykolog kan hjelpe. Å være mer åpen med venner og familie kan være en start.
Jeg håper du vil føle deg mindre ensom etter hvert. Alle trenger gode folk rundt seg. Alle vil ha noen som bryr seg om deg.