Det første man alltid får høre når det er snakk om hvordan man skal håndtere ensomhet, er at man skal først bli lykkelig i eget selskap først. At det er usunt å ignorere det at du ikke tåler ensomhet med å alltid være i et forhold. Og jeg ser den og er enig i det, men jeg føler ikke jeg faller inn under de som dette gjelder. (Det kan være lurt å nevne at jeg er diagnosert med ADHD og aspergers.)
Jeg er faktisk veldig god å være alene, har vært alene siden jeg flyttet ut fra foreldrene, som er over 10 år siden nå. Det var ikke før jeg ble kvitt den sosiale angsten min gjennom samtale og eksponerings terapi jeg fikk problemer med det å være alene. Jeg hadde tenkt på det å få en partner som umulig, siden jeg ble så redd bare av tanken. Men det føles ikke umulig ut lengre, og dermed føler jeg meg eksremt ensom.
Så hvorfor tror jeg ikke jeg kan bli tilfreds alene? Fordi jeg ikke bryr meg om meg selv, rett og slett. Jeg får ingen belønning av å gjøre oppgaver for meg selv (sikkert mye med adhd og gjøre), men når jeg gjør det for andre føler jeg masse belønning. Det er som om mine gode følelser må komme av at noen andre får gode følelser, som om jeg føler meg egoistisk når jeg gjør noe bare for meg selv. Jeg klarer ikke gjøre noe med det, det virker som en stor del av personligheten min.
Så uansett hvor god jeg er på å være alene, føler jeg ikke det er vits med en sånn eksistens. Hodet mitt fungerer ikke, og det virker som om jeg bare kjenner positive følelser gjennom andre. Det er som å spillet tennis alene. Hvis jeg ikke hadde hatt mine nærmeste hadde jeg garantert vært borte for lenge siden. Så er det å bli bedre å være alene en mulighet for meg? Fordi det føles ikke ut som noe jeg kan endre på uten lobotimering ellerno. Det føles ikke egentlig negativt ut engang. “Hjelp jeg er for glad i å hjelpe andre?” Hvordan skal man liksom svare på det?
Håper jeg kan få innspill fra andre synspunkt her, sitter fast alene :P