Er 39 år og lagt bak meg 15 år med forhold med psykisk misbruk… det preger meg selvsagt,men lever bra nå.
Men er ensom… har barn, og familie men alikevel… er ensom, og det føles trist å ikke ha en som elsker meg for meg.. og tankene om at jeg er skjebnebestemt til å leve livet alene blir tyngre og mer skremmende… Jeg har så mye kjærlighet i meg, føles som om jeg kaster bort hele livet med å være alene..
Samtidig elsker jeg å være alene…
Det er leit å høre at du har hatt det slik, men fint å høre at du lever bra nå.
Jeg tror ikke noen er skjebnebestemt til noe som helst, og da heller ikke til å leve livet alene. Det du skriver om å ha kjærlighet å gi, er jo en veldig fin ting, og jeg er sikker på at du kan finne folk som vil sette pris på deg for den du er og som vil sette pris på alt du har å gi.
Man trenger heller ikke å være sammen med noen hele tida, hvis man er sammen med noen, eller at det er den eneste måten å gi ting til andre på, eller få ting av andre.
Når du har vært i et slikt forhold, så har du vel ikke vært vant til å kunne få lov til å bestemme noe eller si hva som passer deg eller hva som er godt for deg, og gode relasjoner er jo ikke slik som det forholdet du har opplevd.
Hva med bare begynne et sted, og bli kjent med nye folk? Via en aktivitet eller noe? Og så se hvordan det er, og hvor det fører deg? Du har lov til å treffe folk, og så finne ut at de ikke er noe for deg, eller et forhold ikke er slik du ønsker. Du har lov til å si nei, samtidig som du prøver ut ting. Om ikke annet, kan det jo komme nye opplevelser av det?
Det er jo synd for verdenen også å gå glipp av din kjærlighet og den du er. Derfor håper jeg at du vil vise verden enda mer at du finnes og hvem du er.
Jeg tenker ofte den samme tanken som deg.
Jeg har vært alene i mange år etter at mitt forrige forhold tok slutt. Mange av de årene har vært preget av angst, depresjon og gamle traumer, samt masse jobb for å få oversikt og bukt med utfordringene det har ført med seg.
Den perioden var så turbulent og all tilgjengelig fokus ble brukt på å jobbe med meg selv, så det var ikke rom for å tenke eller føle for mye på et savn etter en partner. Det jeg har merket den siste tiden dog, er at jeg har fått såpass god balanse og rutiner at en følelse av at det kan være plass til noen andre har kommet snikende over tid.
Jeg føler, som deg, at jeg har mye kjærlighet og omsorg å gi til en potensiell partner.
Jeg føler ikke jeg er skjebnebestemt til å være alene, men det har gått så mange år siden jeg var i et forhold at jeg er fortrolig med at det finnes en mulighet for at jeg kan ende opp med å være alene resten av livet.
Jeg har akseptert at det er en mulighet og det er nok det som gjør at jeg ikke nødvendigvis føler at den tanken tynger mer enn den gjør.
Jeg kjenner på savnet til tider, og dagdrømmer tidvis om å en dag treffe noen som er villig til ta meg for den jeg er, og være åpen for det jeg har å tilby. Og at selvfølgelig denne personen tenker i de samme baner.
Om jeg kaster bort tiden ved å være alene resten av tiden vet jeg ikke om jeg føler, for selv om mine egne ønsker og behov kanskje aldri vil bli oppfylt - så bidrar jeg jo i andres liv og lykke.
Men, jeg er fast bestemt på å være optimistisk på at fine ting kan skje. Og om det ikkje skjer, så vet jeg at det går ganske greit uansett. For jeg og elsker å være alene, bare ikke like ofte eller mye som jeg pleide.
Jeg håper av hele mitt hjerte at du kan få oppleve et sunt, stabilt forhold hvor du blir respektert for den du er.
Jeg tror ikke du er skjebnebestemt til å leve livet ditt alene, for det finnes mange der ute som tenker og føler det samme som oss vil jeg tro.
Jeg ønsker deg masse lykke til og at du finner det du ønsker, og mye, mye mer!
Kan relatere tildels. Jeg er M32 og jomfru. Aldri hatt en partner. Aldri vært likt av noen og har levd i isolasjon siden 2012. Ganske sikker på at noen elsker deg da de valgte å ha barn med deg… Jeg ville forsøkt å snakket med dama og se om noe kan ordnes.
Lykke til fra en ensom, jomfru taper :)
.
Alle har noen gode sider og noe de kan by på. Prøv å stopp med å snakke ned om deg selv, fokuser på de gode tingene. Fortell deg selv at du er verdt noe. Om du klarer, fjern ordet taper fra ordforrådet ditt. Det er bare negativt ladd og det trengs ikke i hverdagen. Det er litt klisjè, men det å prate positivt til seg selv fungerer over tid.
Det kan nok også være lurt å prøve å unngå å bruke ordet jomfru på måten du gjør. Det kan på en del mennesker virke litt frastøtende da det får det til å virke som du er veldig fokusert på sex biten i stedet for et faktisk forhold. Det er mer en nok å nevne at man aldri har vært i et forhold.