Noe jeg har strevet med mye, som kanskje er vanlig når man har det tungt, er å tro på at det finnes noe som hjelper, eller at det er noe jeg kan gjøre for å få det bedre.
Jeg øver meg på å huske å gjøre noe hyggelig, det er vanskelig, for hjernen blir dekket av mørke, og om jeg husker på at det finnes epler, så husker jeg ikke hvor søte og friske de smaker, for “alt er mørkt og ingenting er fint”.
Jeg kan tenke at jeg kunne prøvd å spise et eple, men jeg tenker selvfølgelig at det ikke er noe poeng i det hele tatt, fordi jeg føler meg dårlig, og alle tanker og minner blir farget av denne dårlige følelsen. Jeg ser dårlig ut i speilet, fordi jeg ser følelsene mine på ansiktet mitt.
Men, de gangene jeg klarer å drite litt i mine egne dårlige følelser og tanker, og gå på kjøkkenet og spise det eplet, så har jeg:
-
kommet meg ut av senga, en stund i alle fall.
-
fått i meg litt sunn energi.
-
kanskje følt at det var godt å spise et eple.
-
trent hjernen på å komme seg ut av den dårlige spiralen.
-
gjort noe bra for meg selv.
Jeg tror på små skritt fremover, stopp opp, legg deg ned, hvil, men ta små skritt, sakte med sikkert.
Kanskje dette kan være til hjelp for noen, det håper jeg, for det er så drit med dette mørket som kan legge seg som iskald snø over følelsene våre.