Jeg leste nettopp et facebook-innlegg hvor noen spurte hva den beste medisinen mot depresjon er. Har sett en del lignende innlegg, og merker at det svaret som ofte går igjen er “en tur i skogen med frisk luft”. Jeg mener, ut i fra både min og folk jeg har snakket med sin personlige efaring, at dette svaret er HELT på trynet. Nå snakker jeg fra erfaring, ikke fra statistikk eller forskning. Jeg har en del ting jeg skulle ha sagt til disse 70 år gamle kvinnene med en tulipan som profilbilde. For ja, det er som oftest de som kommenterer dette. Ofte være så deprimert at man ikke kommer seg ut av sengen. Da er det ikke akkurat så lett å springe fjellmaraton. Også er folk forskjellige. Slik som med fysisk helse. Noen legemidler funker bra på en person, og ikke i det hele tatt på en annen person. Slik er det også med ikke-farmakologisk behandling innen psykisk helse. En tur kan være forfriskende, og du blir kanskje glad i 5 minutter, men dette vil ikke fungere som en langsiktig behandling mot depresjon for alle pasienter. Jeg sier ikke at man skal dope ned alle med Ketamin og gjøre de til zombier, men folk som ikke har vært deprimerte, eller som ikke har faglig kompetanse, kan ikke bare si at “sånn er det! Dette er det eneste riktige svaret”. Og det er en vesentlig forskjell på tung depresjon og på det å være litt lei seg for at mobilen har fått ei ripe. En tur i frisk luft kan fikse at du er litt lei deg, men jeg tviler på at flesteparten av deprimerte pasienter vil bli friske av dette i verken stor eller liten grad. Det kan derimot være en liten del av behandlingen, sammen med for eksempel medisinering, kognitiv terapi og andre tiltak. Er det kun jeg som blir irritert på disse 70 år gamle tulipan-damene?
Enig med deg 👍🏻
Da er det jo bare å sette i gang da, eller?
For min del ville en “tur i skogen” ha hatt den stikk motsatte virkningen da det var som mørkest.
Å være alene med alle demonene i en så sårbar setting som ute i naturen…nei, jeg vil ikke anbefale det for noen som er deprimert.
“Gå sammen med noen da?” En deprimert person har ikke energi eller kapasitet til å inviterer med noen på tur, snakke med vedkommende og samtidig røre på seg.
Som forebygging mot nye depressive episoder kan en tur være nyttige, for de som faktisk har glede av turgåing og får energi av det, ikke de som har andre preferanser for selvpleie.
Tror ikke det nødvendigvis er turen som er det viktigste, men fysisk aktivitet generelt. Fysisk aktivitet har forskningsmessig vist å være bra for å komme seg ut av depresjon. For å endre tanker og følelser, må en ofte begynne med handlinger. Men en trenger ikke å ta lange turer hver dag. Å sette seg små delmål, som å gå ut på kjøkkenet å lage seg kaffe/te, hente posten, gå ut med søpla, kan være like stort for noen som en lang gåtur.
Er så absolutt enig med deg!!! Har vært der selv noen ganger hvor det har føltes helt tomt, og er liksom ingenting som kan " få meg igang"! Kommer noen og sier jeg må gå meg en tur da, så blir jeg bare irritert! Energien er jo ikke der!!! Har aldri vært så ille at jeg ikke har kommet meg igjen- men på en eller annen måte klart fokusere mer positivt selv, eller fått følelsen av at enkelte liker meg som jeg er, eller tenkt på alt jeg tross alt har fått til gjennom livet- selv små ting som jeg har vokst på! Noe jeg aldri har blitt bedre av, er om noen maser og kritiserer… - og er veldig så påståelig om den ene tingen de mener er riktig! Virka bare motsatt!
Hilsen ei som vanligvis kan like en gåtur i vakker natur- men når hun selv er klar, og føler for det!!🙂