Tror jeg burde be om tvsangsinnleggelse, men vil ikke at foreldrene mine skal vite om det. Har prøvd å få hjelp men jeg har vondt hele tiden og klarer ikke vente uker i melllm for å snakke med fastlege eller dps. Vill helst bare være død. Er på hyttetur med noen kompiser og i hele dag har jeg latt som jeg er syk når jeg egentlig bare ligger i sengs å tanker på når og hvor jeg skal ta livet mitt. Jeg har det veldig vondt, men takler ikke å få dårlig samvittighet eller sjokkere de rundt meg. Prøvde første gang og ta livet mitt da jeg var 17 og dagene etterpå var de vanskeligste i hele mitt liv bortsett fra nå nylig. Foreldrene mine er på ferie så når jeg kommer hjem vurderer jeg å legge meg inn, men hva vis jeg ikke slipper ut til de kommer hjem igjen? Er det en fare for det?
Hvor gammel er du?
om du legger deg inn frivillig så kan du å skrive deg ut selv når du føler for det
20 år gammel
Da er det jo ingen grunn til at dine foreldre skal vite om det.
Hei! Jeg er også 20, og ble lagt inn i november (frivillig i samråd med behandler på DPS). Det er nok den beste avgjørelsen jeg har tatt for min mentale helse. Hadde også planer om å ta livet mitt da jeg ble lagt inn, og skjønner hvor forferdelig smertefullt det er å gå rundt med det vanskelige alene mens man venter på profesjonell hjelp! Jeg vet det kan være vanskelig å tro på at det kan bli bedre, det gjorde i hvert fall ikke jeg, men med hjelpen jeg fikk, klarer jeg nå å kjenne på glede, og jeg ser på meg selv og livet mitt med nye øyne. Det er jo veldig individuelt hva slags behandling som funker for en, men da jeg ble innlagt, var første gangen jeg skjønte at jeg ikke trengte å ha lyst til å leve for å legge inn en innsats for å få det bedre. Jeg trengte bare å ønske å finne tilbake til lysten til å leve, hvis det gir mening? Uansett håper jeg du finner den hjelpen som funker for deg. For du fortjener å få det bedre, og det er viktig, for meg og for verden, at du klarer å holde ut litt til. Om det så er fordi vennene dine vil lure på om de burde gjort noe annerledes, fordi foreldrene dine mister barnet sitt eller fordi kjæledyret ditt vil lure på hvorfor du sluttet å kose på det. Jeg sender deg en god klem, og håper du sakte, men sikkert klarer å finne styrken og troen på at du betyr mye! For det ser jeg jo at du gjør, på måten du skriver om vennene og familien din, og hvor viktig det er for deg at de skal ha det bra! Og som tidligere folk har kommentert, har ikke foreldrene dine rett til å vite at du er innlagt når du legger deg inn frivillig. Det gikk to måneder før jeg selv valgte å fortelle dem det da jeg var innlagt, og du gjør akkurat det du tror er best for deg<3
Tusen takk for svar
Bor fortsatt hjemme, men foreldrene mine er på ferie nå så tenkte dette var rett tid å gjøre det på
Ville bare si at det var en veldig fin tekst/veldig fint svar du har skrevet til Jimmy. Mye håp og forståelse i denne teksten, av hvordan andre kan ha det og hvor vanskelig det kan føles.
Veldig fint også å lese at du nå kjenner på glede og har et nytt syn på deg selv og livet ditt.
Og så ville jeg bare si at som du sier om Jimmy, så betyr du også mye for de rundt deg. Du virker å være en veldig fin person.
Leste “Kart over ensomheten” av Hilde Østy en gang. Hun skriver at det finnes flere mummi mammaer enn det motsatte i verden ( mummi mamma representerer de omsorgsfulle/de veldig omsorgsfulle her i verden. De som ser deg, som alltid har tid til en samtale. Og som ser akkurat DEG som veldig viktig. Selv om du, eller andre, ikke synes det. At du er viktig altså).
Mummi mammaer kan imidlertid også trenge å høre at de er viktige. Og behøvd her i verden (og få det samme tilbake som de gir ut).
Mvh Gollum
Hvordan går det?
Håper du har fått den hjelpen du trenger/gjerne vil ha.
Men kanskje du er på hyttetur ennå? Og ikke har fått snakket med noen ennå.
Wow, det betyr mer for meg enn du aner! Tusen, tusen takk for at du tok deg tid til å skrive det<3
Jeg er en “litt i overkant” person… Jeg er/kan være litt i overkant mye i mine uttalelser liksom. Kan føles litt “kleint” for andre å lese, ser jeg for meg (men jeg orker ikke å late som om jeg er en annen enn jeg er. Være mer korrekt og tilknappet i uttryksmåten min liksom)…
Men jeg tenker at de som er lys for andre (du er et lys da, slik jeg set det) også trenger lys liksom. Så de ikke blir utbrent. Eller at lyset deres slukker.
De/du trenger å bli sett. På lik linje som du/de ser andre.
Først og fremst, er jeg veldig glad for at du ikke later som at du er noen andre enn deg. For av det jeg har lest som du har skrevet på de ulike chattene her, sier du så mye som jeg tror folk trenger å høre for å få det bedre! Så for meg i hvert fall, virker du ikke mye i det hele tatt. Det du sier er viktig og utrolig fint, og jeg har lagt til det du skrev her i notatet mitt for ord på tunge dager<3 Så tusen takk for at du er akkurat som du er, og for at du tar deg tid til å skrive, også når du føler det blir mye. For det betyr så mye at du ser andre og tar deg tid til å si det! Du er virkelig en mummi-mamma selv også<3
Tusen takk:-)♡
Hei, jeg er 13 år og ble nylig nesten tvangsinnlagt, men foreldrene mine nektet.. jeg har også selvmordstanker og har prøvd å ta livet mitt. første gangen var jeg 11 år… jeg kunne ønske at jeg ble innlagt, men jeg må ha godkjennig av foreldre.. men siden du er over 18 så kan du legge deg inn frivillig. og dermed kan du skrive deg ut når du vil. jeg ville ambefalt deg å snakke med psykolog. jeg gjør det og det hjelper litt, sakte men sikkert!