Hei, jeg hadde akkurat en spontanabort, og kjenner at jeg får klump i halsen av å tenke på det. Jeg viste ikke at jeg var gravid før nå, så det var en ganske sjokk når noe jeg trodde var mensen, var egentlig spontanabort. Jeg er/var veldig takknemlig for at den kom ut av seg selv, for hvis ikke hadde det vært for sent å ta abort selv. Jeg er for ung til å få barn nå og har ikke lyst til det heller, jeg skal fortsatt studere og det hadde bare gjort ting mye vanskeligere. Men det er fortsatt noe inni meg som gråter for barnet som nå er borte, og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg føler det sånn, når jeg vet at jeg ikke vil ha barn før jeg er i hvert fall 30. Og når jeg ikke viste at jeg var gravid en gang, så det burde ikke vært noe følelser der. Det er nok normalt med alle hormoner og sånt, jeg bare kjenner at dette er noe som kommer til å plage meg en stund. Vær så snill og fortell historiene deres, jeg vil veldig gjerne vite hvordan dere har og hadde det gjennom denne situasjonen.
Jeg skjønner at det er vanskelig selv om du ønska å ta abort. Jeg vil bare tipse deg om at legevakten har en livskrisehjelp for slike situasjoner, hvis du kjenner behov for å snakke med noen som har hjulpet andre i lignende situasjoner.
Det er bare jeg fikk aldri tenkt på om jeg ville tatt abort, selvom det er det smarteste og jeg nok hadde måtte gjort det. Men kanskje da hadde jeg vært mer klar og bestemt for det som skjedde.
Ja, det ville vært annerledes om du selv hadde fått tenkt over og bestemt det.
Jeg håper du har folk rundt deg som du kan fortelle om dette til og få omsorg fra.