M 31 her, har slitt med selvmordstanker i mange år nå men har aldri prøvd og ta mitt liv. Men har aldri vært nærmere å prøve og ta mitt liv, har tenkt lenge hvordan jeg skal gjøre det.
Føler jeg har ingen mening i livet og føler meg usynlig, nå nylig på julaften følte jeg usynlig. Vi var mange folk 11-12 stykker men følte ingen så meg, er lenge siden jeg har følt på den følelsen. Følere jeg ikke er verdt noe, for når jeg sier noe så bryr deg seg ikke, alt skal handle om dem. Så når har jeg kommer til det punktet der jeg ikke bryr meg om jeg dør. Tror familien min får det bedre uten meg.
Måtte bare få luftet mine tanker, har ingen og snakke med om dette Slitsomt og leve
Hei, dette er sterkt å lese❤️🩹 Følelsen av å være usynlig tror jeg ikke du står alene om, er mange som føler på det vil jeg tro mens få som sier det høyt slik at vi aldri hører om det. Jeg vil tro at din familie bryr seg mer om deg enn hva du kanskje er klar over. Ofte tar man hva man har for gitt og legger ikke like godt merke til hva det betydde før det er borte. Vit at nå er du sett, å at jeg føler med deg. Verden er et bedre sted fordi akkurat du finnes❤️
Min familie er rar, di bryr seg mest om seg selv. Får aldri besøk av familie, jeg er den som alltid må dra til dem på besøk. Ofte er det også fordi di trenger hjelp med noe så kan det gå en måned eller to før jeg hører fra dem (dette gjelder ikke alle i min familie).
Tror oppriktig di ikke har brydd seg om jeg har blitt borte, tror verden har hadd det bedre uten meg.