Jeg ser ingen mening på livet. Jeg vet ikke hva å gjøre og føler meg demotivert på det aller meste.
Det jeg interesserte meg for før, klarer jeg ikke gjøre like bra nå. Det er vanskelig å uttrykke med ord alt hva jeg føler å fordi det er så mye. Inni meg er det bare tomt. Et tomt skall. Kan sitte på mobil en hel dag, skrolle på nettaviser og sosiale medier.
Har ingen venner. Lite familie. Er alene stort sett hele tiden. På grunn av alt dette tar jeg ikke godt vare på meg selv fordi jeg ser ingen hensikt.
Jeg har gitt opp. Prøver å være her på forum og andre plasser og hjelpe og støtte andre…
Klarer egentlig ikke “psyk” miljø mer for kun snakke om problemer. Vil ha et normalt miljø. Skulle ønske det fantes
Du må ta tak i problemene før det blir bedre. Snakk med fastlege og bli henvist til noen som kan hjelpe deg. Handler heller ikke bare å om å være i et “psyk” miljø, det handler om at du tar tak for å lære mer om deg selv, aksept og evne til å prate om hvordan du faktisk har det, evne til å respektere dine egne behov, og ta med verktøy videre du kan bruke for å mestre hverdagen slik at du kan ha et så normalt miljø som mulig, innenfor dine egne grenser.
Og ikke vær redd for gruppebehandling. Jeg lærte mer av å bruke grupper som arena for sosial eksperimentering og feedback enn jeg noensinne gjorde fra noe av det psykologer hadde å si.
Er i samme situasjon når det kommer til mening i livet. Jeg har masse positivt i livet men føler ofte at ingenting betyr noe og at alt er meningsløst…
Når de tankene kommer prøver jeg å tenke på hva JEG vil gjøre. Hva JEG har lyst på eller vil.
Jeg er glad i god mat og å spise ute, så da tenker jeg at jeg kan arbeide for å kunne nyte god mat senere. Prøv å finne nytelse i livet, om du forstår.
Ingenting betyr noe, livet har ingen mening og alt vi gjør er meningsløst i lengden… så hvorfor ikke gi litt faen og bare nyte livet?
Dette liker jeg veldig godt :) Hvorfor skal ikke vi gjøre det vi kan for å nyte livet? Psykologen min sa også noe om at man kan gå inn i den tanken om at man må bare være nedfor eller ikke kan gjøre gode ting for en selv, fordi man tror at da vil andre ikke tro at man har det vondt eller har hatt det vondt. Eller at man tror at man ikke kan ha det noe godt, fordi man har det vondt, men man ha begge deler, man kan både ha det godt og vondt. Og man kan fortsatt gjøre ting selv om man har det vondt.
Man må bare ikke slutte å gjøre gode ting som en selv, det er det verste man kan gjøre, og da fortsetter man bare med det de som har gjort en vondt, har begynt på. Ikke la dem få vinne!
Det jeg tenkte på da jeg leste innlegget ditt, er at jeg skjønner godt at du ikke vil være med folk og snakke om problemer, men ha et vanlig liv. Og da er mitt forslag å begynne på en ny aktivitet, noe du liker å gjøre eller ville ha lyst å prøve, hvor du kan være med andre folk som ikke vet noe om deg eller hvordan du har det, har hatt det eller kan ha det. Og så kan du faktisk være en “vanlig” person om bare litt. Jeg vet at det kanskje ikke kan føles slik innenfra, fordi det kan føles ut som alle kan se på en at man er annerledes, men jeg har nå fått mer og mer forståelse for at det ser slik ut utenifra, og at de heller ikke driver og går og lurer på hva som feiler deg, men tenker på deg som andre mennesker. Det er også nok av folk som bærer med seg sine ting. Det er noe med å finne ut hvordan man skal leve med det, at man kan få den opplevelsen av å fortsatt ha det med seg, men samtidig kunne være med folk og gjøre ting uten at man snakker om problemer, og at man kan snakke om andre ting. Aktiviteten der og da. Jeg tror det er utrolig viktig, og jeg fikk følelsen av at det er dette du lengter etter.
Hvis du ikke GIDDER er det din egen feil. Det finnes løsninger og muligheter, men hvis du ikke er villig til å utforske dem vil du aldri komme lenger i livet.
jeg vil bare si noe om miljø
for jeg går stort sett daglig
på et psykiatrisk dagsenter
jeg føler ikke at dette er et sykt miljø!
her finnes alle mennesker
som i den “normale” verden
jeg sitter med pc og drikker kaffe
jeg spiller biljard og kort
snakker med folk om jeg er der
både ansatte og brukere
det er så utrolig godt
å føle tilhørighet i en trygg setting
mitt råd er at du prøver det!
og pssssst
jeg må bare få lov
til å sitere meg selv
DET ER I DET MENINGSLØSE
DU FINNER MENINGEN…
min overbevisning er nemlig at
så vanskelig
og enkelt
er det!!!
og
er veien du går feil
er det fullt mulig å snu
og gå tilbake
og finne en annen vei!
for du vet
det er ingen skam å snu i tide
bruk magefølelsen
når du velger vei
magefølelse er som kjent
intelligens i 100 km i timen
og aldri glem
du er eksperten på ditt liv!