Du kan gå fra lite “selvtillit” og øke den kraftig, men hva forandrer det egentlig? Det har ikke fjernet depresjonen, det har ikke gjort at jeg er på et bra sted, annet enn å forstå hvor meningsløst selvtillit egentlig er. Denne reisen i selvtillit har først og fremst fått meg til å forstå hvor bortkastet det er å prøve å ha selvtillit. Og det er jo forsåvidt godt med alt man ikke trenger å kaste bort mer tid på.
Hva er selvtillit, egentlig? Selv tenker jeg at det egentlig bare har med å kjenne seg selv god nok til å kunne bruke de evnene man har–uten noen moralistisk merkelapp. Det at selvtillit kurerer depresjon er en floskel folk liker å kaste rundt som en krakilsk forsvarsmekanisme mot å faktisk se livet i kjeften med all den komplekse urettferdigheten.
Så, ja, enig med deg. Selvtillit hjalp ikke meg ut av min depresjon. Og dessverre kan jeg ikke summere min vei ut som simple råd–og jeg nekter å late som det fordi slik pjatt er oppriktig skadelig for dem som sliter og blir møtt med toksisk positivitet som bare hjelper dem som vil lette samvittigheten uten å faktisk gjøre en mannskit.
Jeg ser deg og jeg hører deg. Det er så jævlig å være så langt nede mens folk rundt deg bare ber deg om å essensielt tenke positivt. Som om depresjon er en forbanna tankefeil. Jeg vet ikke engang om jeg kan komme med noen brukbare råd, fordi jeg tror det som faktisk hjelper folk er alt for individuelt til å bare dele ut løsninger til hist og pist.
Jeg kan i det minste holde plass til jævelskapen her med deg, to fremmede på et nettforum. Ønsker deg alt vel.
Jeg tror det vi snakker om her er indirekte et godt råd i seg selv. For dem som er klare til å ta det imot. Til alle dem som kaster bort utrolig mye energi på å prøve å være selvsikre, fremfor å være seg selv. Noe som bare gjør dem mindre selvsikre, i den grad begrepet i det hele tatt er reelt. Å først få oss til føle at vi ikke strekker til, for så å få oss til å bruke all energien på å overbevise oss selv og andre om at vi strekker til, det er en fin måte å holde hamsteren i hjulet på. Hvis vi forestiller oss den ville tanken at noen ønsker at det er akkurat der vi skal være.
Ønsker deg alt vel
Og jeg kan bruke tilsvarende negative karakteristikker om kronisk deprimerte mennesker som tvinger sin offer- og underskuddsmentalitet på de som ønsker å løse reélle problemer i sine omgivelser.
Narsissismen kan blomstre i både lys og mørke, så da er det vel et spørsmål om noen tvinger sine syn på andre, og i så fall hvem?
Det blir brukt milliarder av kroner på å påvirke mennesker i så å si hele verden. Dette er informasjon som ofte vil selge deg noe en selv ikke har oppsøkt, eller trenger.
De bruker mye forskjellig triks der de ofte viser frem ett “glansbilde” med utstråling.
Det er mye penger å tjene på å dyrke individualisme. Samtidig tror jeg det kan i enkelte tilfeller være en trigger for psykiske lidelser blant annet narsissisme.
(Individualisme er et syn som fremhever individets og enkelttingenes verdi og realitet. Individualisme er derfor etiske teorier som tillegger enkeltmennesket moralsk verdi fremfor staten eller det kollektive.
Narsissisme brukes i dagligtalen med selvopptatthet og selvkjærlighet.)
Store norske leksikon sin formulering av ordenes betydning.
For min del er det nettopp individualistiske verdier som får meg til å se på “selvtillit” med skepsis. I denne jakten på å være nok, så mister individet seg selv pga en individualisme som får oss til å kikke på feil plasser.
Jeg tar det som en selvfølge at det er individet som har moralsk verdi. Og siden vi etter min mening er styrt av egeninteresse så er eneste løsning å få folk til å pleie sin egeninteresse på feil premisser. Om man tjener på at andre faktisk ikke er sterke og tilfredsstilte.
Individualisme har ingenting med “jakten på å være nok” å gjøre, da har du misforstått konseptet. Det handler om frihet under ansvar, også ovenfor seg selv.
Jakten på å være nok, er en misforstått måte å leve ut sin egeninteresse på. Jeg sier ikke at jakten på å være nok er individualisme. Jeg hinter vel snarere om det motsatte.
Hei, jeg er usikker på om vi leser hverandre riktig her. Jeg ser ikke helt hvor du leser at jeg fremmer hjelpeløs pessimisme—tvert imot, jeg argumenterer for at vi bør være kritiske til floskler og heller finne noe som faktisk hjelper. Å erkjenne at livet er urettferdig betyr ikke å gi opp, men å være realistisk og pragmatisk i hvordan man skaper et verdig liv tross.
Er det noe spesifikt i det jeg skrev som fikk deg til å tolke det som en ‘offermentalitet’? Eller har du mer generelle tanker om hvordan vi snakker om depresjon og løsninger?
Ok, takk for presiseringen. Da er vi nok egentlig enige.
Bare hyggelig. Jeg var sikkert litt upresis da jeg ikke har tenkt noe videre på definisjonen. Super tighte definisjoner er ditt bord det
Jeg synes det er interessant at individualisme blir kalt for «etisk teori». At det i det hele tatt er noe å lure på om den moralske verdien til enkeltmennesket er over den moralske verdien til staten eller det kollektive. Jeg tror ikke lenger på dyrkingen av selvtillit, men det er ikke fordi staten eller kollektivet er noe å legge sin lit til. Mer enn man må så klart, for vi er nå engang styrt av noen. Det er tvert om sånn at nettopp krefter som har stor makt over av oss, finner bakveien inn til å fortsette å styre mer over oss enn vi er klar over. Bakveien via egoet. Mens vi tror vi lever ut vår individualisme.