Andre her som er helt fylt til randen av drømmer og ønsker om å reise og se ting, og ser for seg alt man kunne gjort, men som ikke får seg til å gjøre det pga angsten?
Selvfølgelig er økonomi også en faktor her, men det er liksom ikke der drømmen stopper i første omgang. Det er alltid “det hadde jeg ikke taklet uansett”.
Redd for at det stopper opp helt for meg. At jeg skal få panikkanfall i fly. At jeg ikke får noe annet ut av en tur enn å ligge på et hotellrom i fosterstilling og kaste opp av angsten. At jeg skal med det ødelegge turen for evt reisefølge. Å bare ville hjem og deale med det alene men være stuck et helt fremmed sted. Sånne gøyale ting!
Å ja jeg har slitt med angst i mange år, og greide ikke å reise bort og ihvertfall ikke overnatte. Jeg ville ikke at angsten skulle ødelegge livet mitt, så jeg begynte med å overnatte kun 1 natt på en campingplass kun 3 mil unna. Så reiste jeg lengre unna, overnattet flere netter. Nå kan jeg reise dit jeg vil uten angst.
Jøss! Det er jo veldig motiverende å høre at du nå kan reise som du vil uten de samme plagene.
En slags forsiktig, gradvis eksponering for turer og lengde er sikkert det lureste ja. Jeg er jo egentlig veldig hjemmekjær, veldig introvert og har ikke et behov for å være overalt. Men når det dukker opp muligheter for opplevelser så er det så synd å stå over fordi jeg er engstelig.
Ikke et ukjent problem. Spesielt å reise alene er vanskelig for meg. Har også helseangst og er veldig redd for å bli syk på reise. Har over de siste årene greid å lære meg å håndtere innenlandsreiser alene, men utland er vanskelig. Begynte med korte dagsturer, så en overnatting og så økte jeg. Nå går en drøy uke forholdsvis greit. Har tenkt å prøve å få til en ukes biltur i utlandet til høsten, men enkelt blir det ikke. Fikk senest i morges et skikkelig angstanfall når jeg tenkte på denne turen.