Rådvill løvetannbarn

Andre psykiske helseplager
1

Skriver egentlig bare her nå for å lufte tankene mine og kanskje få et godt ord eller råd. Jeg er ei voksen dame som er oppvokst med omsorgssvikt og alt som det medfører. Mine foreldre var begge rusmisbrukere, men den ene var mye verre enn den andre. Jeg har store sår inni meg som nok aldri vil gro helt men jeg har det stort sett veldig fint nå med en snill mann og barna mine.

For en del år siden har vært hos både dps og Senter for stress og traumepsykologi. Har fått diagnosen ptsd, tilknytningsvansker og angst/ deperesjon. Merker lite til depresjon men angsten er der stort sett hele tiden og jeg klarer aldri å slappe helt av. Sliter mye med smerter forskjellige steder i kroppen og har siden før jul gått til fysioterapeut. Fysioen mener jeg har fibromyalgi og dette er jeg vel enig i selv. Men så sliter jeg veldig med å få til legen for å kunne begynne utredning for fibro. Jeg er redd for å bli sykemeldt da jeg egentlig ikke ønsker å «gå hjemme» hele dagen. Jeg er aktiv og trener og går turer flere dager i uken. Er og sosial i helger så jeg kjeder meg sjeldent. Men er så redd for at ting skal bli verre av å gå hjemme en stund. Samtidig kjenner jeg at det kanskje hadde vært det beste da jeg begynner å bli veldig sliten både fysisk og psykisk og jeg har en jobb hvor jeg gir mye av meg selv både fysisk og psykisk(helsevesenet).

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette men det er som sagt godt å lufte hodet litt. Føler det er vanskelig å snakke med mannen min om dette da han ikke alltid har vist forståelse for hvordan jeg har det. Venner er det ikke lett for meg å snakke om slike ting med da jeg gjerne vil fremstå sterk og ikke være til bry.

Hvis noen har lest hele, takk!

2

Vi er nok mange som kan relatere til at det kan være vanskelig å åpne seg for de som står oss nærest.
Om det er mangel på forståelse, at vi føler vi er til bry eller også at vi ikke vil vise oss som “svake” er alle ting som gjør utfordringene vi sitter med det tyngre å leve med.

Nå er jeg ufør etter å blitt diagnosert med lignende ting som deg i 2015, og det er et par ting som jeg angrer veldig på at jeg ikke tok tak i når jeg hadde muligheten.
Jeg kjenner veldig godt igjen følelsene og tankene du beskriver her om å være redd for å bli sykemeldt, og det å virke sterk utad.

Hadde jeg kunnet gå tilbake i tid, ville jeg fortalt meg selv dette i etterpåklokhetens tegn:
Det å bli sykemeldt kan være en bra ting for helsen din slik som det står til akkurat nå.
Akkurat nå står stoltheten i veien for at du gir deg selv den beste muligheten til å bedre helsen din.
Dersom du prøver å presse gjennom, kan det fort være at den fysiske og mentale helsen din tar valget fra deg. Og da er ikke bare veien tilbake mye lenger, samtalene med de rundt seg som man har forsøkt å unngå blir plutselig veldig vanskelig å unngå. Noe som også er en belastning i seg selv siden det ikke lenger er på sine egne premisser.

Det å bli sykemeldt når en har så mye å bære på, betyr ikke at du bare “blir gående hjemme”. Du får muligheten til å ta bedre vare på deg selv og fokusere på treningen, som bare er positivt. Du får muligheten til å hvile både kropp og tanker. Og kan fremdeles ha glede av å være sosial.
Kanskje viktigst av alt, du får tid til å jobbe med deg selv og brenner ikke lyset i begge ender.

Hadde dette vært tankegangen min litt tidligere i forløpet, tror jeg at jeg kunne unngått mye vondt i de årene det sto på som verst. Vanskelig og tungt ville det fremdeles vært, men jeg tror ikke jeg måtte ha gått gjennom på langt nær så mye som jeg har de 10 siste årene for å bygge meg tilbake til noe jeg kan kalle livssglede.

Jeg sykemeldte meg ikke for å gjøre et forsøk på å hjelpe meg selv. Jeg lot stoltheten komme først og presset meg til min mentale helse tok valget for meg. Utfallet ville kanskje blitt det samme over tid, men prisen ville ikke vært like høy. Og det angrer jeg på enda, alle disse årene etter.

Dette har vært min opplevelse og erfaring, jeg vil ikke kalle det råd eller påstå at det er det beste for deg. Men det å få andres synspunkt på lignende ting en går gjennom selv, kan ofte hjelpe med å finne ens egen vei.

Jeg håper du finner en løsning som virker best for deg der du prioriterer deg og din helse over hva andre tenker/tror. Det er utrolig vanskelig å ta seg av andre når vi ikke kan ta vare på oss selv.
Ønsker deg alt det beste og lykke til :)

3

Jeg tror at 6 timers arbeidsdag kunne vært bra, men vet jo ikke om det er lett å gjennomføre i yrket ditt.

Jeg tror det er viktig å ha noe å gjøre slik du skriver, det å gå hjemme kan være veldig frustrerende i lengden.

Legen vil vel samarbeider med deg for å finne en løsning som passer om det trengs.

4

Jeg er jo redd for å brenne lyset i begge ender. Var for en del år siden sykemeldt grunnet psykisk overbelastning og vil ikke så langt ned igjen. Skal kontakte legen min og så får jeg bare håpe vi kan finne en løsning. Sånn som dette kan jeg i alle fall ikke ha det. Takk for at du tok deg tid til å både lese og svare meg.

5

Bare hyggelig :)

Jeg tenker at ved å ta valget selv, så gir en seg selv en mye bedre mulighet til å legge et grunnlag for en lettere tid i møte når en har mye å jobbe med.
Alternativet er ikke noe særlig har jeg selv erfart.

Jeg håper din fremtidige selv takker deg og lykke til videre :)

6

Det er fint du skriver her, når du føler at du har behov for det.

Har du fått noen hjelp til hvordan du skulle håndtere de ulike tingene? Du skriver bare at du har fått diagnosene, men ikke om du fikk noe hjelp med det, noe jeg syns du burde ha fått.

Du skriver at du har vært til en fysioterapeut. Det å ha smerter forskjellige steder i kroppen, er ikke uvanlig etter man har vært under store belastninger, særlig tidlig i livet, som ved en oppvekst med omsorgssvikt. Jeg går selv til en psykomotorisk fysioterapeut som ser på hele systemet, og sammenhengen imellom det psykiske og det fysiske, og de tingene man har opplevd. For meg hjelper det mye å gå til henne.

Ellers så har det for meg vært veldig viktig å lære metoder for å roe ned nervesystemet, slik at jeg kan slappe av og få ro, og for meg har metodene med mindfulness og medfølelse innenfor traumebehandling var uvurderlig. Og det å lære om traumer og hva det gjør med kroppen og hele systemet, har betydd så mye for meg. Det gjør at jeg nå kan forstå meg selv og reaksjonene mine, og da at det er lettere for meg å forholde meg rolig til det og til å finne ut hva jeg trenger nå.

Det å få hjelp med disse tingene og være helt sykemeldt det siste året, har vært viktig for meg. Jeg kan ikke si hva som er viktig for deg. Men hvis du kjenner på at du har sår som ikke har grodd inni deg, så anbefaler jeg deg å søke hjelp med det. Jeg har selv vært både til private psykologer, og er nå inni det offentlige. Jeg ser fordeler med begge deler, med de private så kan man selv velge en som passer en og til det man trenger av en psykolog - det man trenger hjelp med.

Du er absolutt ikke den eneste som har det slik, og vi er mange som jeg tenker kan forstå hvordan du har det.