Skriver egentlig bare her nå for å lufte tankene mine og kanskje få et godt ord eller råd. Jeg er ei voksen dame som er oppvokst med omsorgssvikt og alt som det medfører. Mine foreldre var begge rusmisbrukere, men den ene var mye verre enn den andre. Jeg har store sår inni meg som nok aldri vil gro helt men jeg har det stort sett veldig fint nå med en snill mann og barna mine.
For en del år siden har vært hos både dps og Senter for stress og traumepsykologi. Har fått diagnosen ptsd, tilknytningsvansker og angst/ deperesjon. Merker lite til depresjon men angsten er der stort sett hele tiden og jeg klarer aldri å slappe helt av. Sliter mye med smerter forskjellige steder i kroppen og har siden før jul gått til fysioterapeut. Fysioen mener jeg har fibromyalgi og dette er jeg vel enig i selv. Men så sliter jeg veldig med å få til legen for å kunne begynne utredning for fibro. Jeg er redd for å bli sykemeldt da jeg egentlig ikke ønsker å «gå hjemme» hele dagen. Jeg er aktiv og trener og går turer flere dager i uken. Er og sosial i helger så jeg kjeder meg sjeldent. Men er så redd for at ting skal bli verre av å gå hjemme en stund. Samtidig kjenner jeg at det kanskje hadde vært det beste da jeg begynner å bli veldig sliten både fysisk og psykisk og jeg har en jobb hvor jeg gir mye av meg selv både fysisk og psykisk(helsevesenet).
Vet ikke helt hvor jeg vil med dette men det er som sagt godt å lufte hodet litt. Føler det er vanskelig å snakke med mannen min om dette da han ikke alltid har vist forståelse for hvordan jeg har det. Venner er det ikke lett for meg å snakke om slike ting med da jeg gjerne vil fremstå sterk og ikke være til bry.
Hvis noen har lest hele, takk!