Jeg har vell vokst opp med en mor som gjorde absolutt alt for meg, og hindret meg i å møte motgang og utfordringer.
Nå i voksen alder når jeg opplever motgang så føler jeg på en intens ensomhet etter noen som kan trøste meg, eller dekke “alle mine behov”. Spesielt en kvinne. Jeg er en mann med familie men har et skikkelig tomrom og klump/hull i magen etter noen som kan være der for meg.
Det er desverre sånn med oss mennesker, at vi har veldig lett for å bli påvirket videre gjennom livet, både positivt og negativt ut fra hvordan vi vokser opp i barndommen. Har en del hull, mangler og svakheter selv, som henger igjen som ikke er så lett å bli kvitt.
Om du har lyst til å snakke litt, tømme hode og kanskje få et lite utløp for tanker og følelser som har bygd seg opp, så send meg gjerne en PM.