Hei. Lurer på om noen kjenner seg igjen i dette eller har tips/tanker.
Jeg har en del sommerfri nå. Har folk jeg kan snakke med, men føler meg likevel “tom” og uten givende connections med noen. Opplever at folk er som roboter, NPC’s, med standardsvar som jeg kan gjette alt før de skriver ting. Det gjør det kjedelig å sosialisere. Det føles litt som å snakke med en mindre entusiatisk versjon av chatgpt.
Når jeg først finner folk jeg får sansen for, skjer én av to ting: enten blir jeg for ivrig og tryhard, som driver personen vekk eller gjør at de mister interessen. Eller motsatt, at jeg blir mer passiv pga den andre personen er for på, også ender jeg opp med å devaluere dem og først forstå når de er borte hvor mye hen betydde. Noen ganger kan begge deler skje med samme person over tid. Gjelder både vennskap og andre typer connections.
Da har du nok ikke møtt de rette folkene enda. De finnes i Bergen, men nå er det ikke mulig å sende direktemeldinger her lengre - så du må nok lete dem opp i sentrumsgatene.
Jeg har K-PTSD og kjenner meg litt igjen i det du beskriver. Jeg var mer sånn da jeg var yngre. Jeg kunne binde meg alt for fort til andre, men så fort folk skuffer meg blir jeg veldig kjølig. Nå bare rømmer jeg fra folk som tråkker på meg. Forventingene mine til andre har endret seg mye opp gjennom livet. Hva er poenget med å idealisere noen? De fleste mennesker kommer til å skuffe deg/såre deg på en eller annen måte uansett? For meg blir de vonde følelsene jeg får av at andre skuffer meg så overveldende at jeg ikke kan tilgi noensinne. Det er veldig få mennesker jeg har tilgitt og selv når jeg gjør det føler jeg meg føkka. Jeg har mye indre konflikt som ikke så lett lar seg løse.