Nå er det riktignok en god stund siden jeg har vært på dette forumet, årene har sett diverse brukernavn som hittil er slettet, men så var vi her igjen. For å oppsummere ting kort så kan man trygt si at jeg befinner meg i en noe kjip situasjon; arbeidsløs, syk og utenfor studier. For så vidt verdt å nevne at kontakten til familien er tilnærmet null, så sikkerhetsnettet er…deretter.
Tross dette, denne “dumpen” av vonde ting som jeg nettopp beskrev (beklager den, forresten), så vokser det håp i meg for første gang på lenge. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg er positivt innstilt hver dag, men ting er merkbart lettere. Fra å være dissosiativ og “borte” mesteparten av dagen, er jeg nå våken og aktivt gjør ting i hverdagen. Jeg skriver i journalen min, i blant kommer det til og med noen utdrag fra bøker eller dikt, til og med originale skriblerier.
Det er kanskje bare liten sak det, at jeg skriver, men for meg er det veldig betydelig. Litt etter litt, så har isen tint. Ordene kommer i sakte drypp, ikke helt en bekk enda, kanskje, men godt på vei!
Ikke fullt så ulikt som hvordan alt det grønne og levende sakte våkner tilbake, så kommer jeg også tilbake. Jeg har sterke interesser innen noe jeg har gode muligheter til å jobbe videre med, og samtalene med psykologen fungerer bra, tross hvor tungt og vondt det er å gå gjennom ting på nytt.
Jeg velger å tro at det finnes plass til meg her, både som flittig arbeider med litt bagasje i hodet, men også som en ordsamler. Kanskje blir jeg oftere å se her inne, en liten kråke med skinnende ord å vise frem. Inntil jeg har funnet denne plassen, og freden som den visstnok vil bringe med seg, så vil jeg fortsette å gjøre en spesifikk ting, som Nordahl Grieg illustrerer best:
“Elsk – og berik med drøm –
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.”