Min endestasjon!

Selvmordstanker
1

Jeg er 44 år, singel og uten egen familie. Den største sorgen i livet mitt er at jeg aldri fikk barn. Det har vært det viktigste ønsket mitt helt siden jeg var 15–16 år. Jeg har alltid sett for meg et liv hvor jeg ble far i ung alder, slik at jeg kunne være lenge i barnas liv, følge dem gjennom oppveksten, dele hverdager, ferier, små øyeblikk og store milepæler. Og hvis heldig, en dag også få oppleve å bli bestefar.

For meg har ønsket om familie og spesielt barn aldri bare vært et ønske, det har vært selve meningen med livet.

Mye av dette henger sammen med at faren min døde da jeg var 13 år. Han var 45 år da han fikk meg, og allerede som tenåring bestemte jeg meg for at jeg ville bli far tidlig. Jeg ville gi barna mine det jeg selv mistet, en far som kunne være der lenge. Jeg rakk heller aldri å bli kjent med besteforeldrene mine. Kanskje er det derfor generasjoner, familie og tilhørighet alltid har hatt en så dyp betydning for meg.

Likevel ble livet aldri slik jeg drømte om.

Jeg har vært i flere forhold, både gode og vanskelige. Jeg har opplevd seks spontanaborter, abort, dårlig timing, feil tidspunkt og forhold som ikke holdt. Hver gang føltes det som om livet flyttet drømmen litt lenger unna. Nå sitter jeg her og må erkjenne noe som gjør ubeskrivelig vondt å si høyt, jeg har mislyktes i livet.

Det er den erkjennelsen som knuser meg mest.

Nesten hver eneste dag sitter jeg og tenker tilbake på den jeg en gang var. Gutten på seks år. Åtteåringen. Tiåringen. Femtenåringen. Tjueåringen. Tjuefemåringen. Jeg tenker på alle de årene hvor livet fortsatt var fullt av håp, muligheter og forventninger. Da fremtiden fortsatt kunne bli god. Da familie, barn og et hjem virket som noe som ventet der fremme. Jeg savner ikke bare min fortid, jeg sørger over fremtiden den unge gutten trodde han skulle få.

Gjennom store deler av livet har jeg slitt med en tomhet jeg aldri helt har klart å forklare. Jeg har ofte følt meg død innvendig. Jeg har manglet selvtillit, vært usikker og hatt en konstant følelse av ikke å være god nok. Det har preget valgene mine, forholdene mine og livet mitt. Jeg ser tilbake og tenker at disse kampene kanskje var med på å ta fra meg det jeg ønsket meg aller mest.

Barnløsheten har også fått meg til å se på resten av livet mitt med et blikk fylt av anger.

Jeg kjenner på en knusende skyldfølelse overfor mamma. Jeg føler at jeg har sviktet henne som sønn. Jeg klarte aldri å gi henne barnebarna jeg vet hun drømte om. Jeg klarte aldri å gi henne muligheten til å være en bestemor, til å bygge de minnene og de nære relasjonene som følger med det. Den sorgen bærer jeg tungt.

Samtidig ser jeg tilbake og kjenner at jeg altfor ofte var fraværende. Jeg løp gjennom livet. Jeg jobbet, reiste og bodde i utlandet, alltid på vei videre til neste prosjekt. Mens jeg jaget noe jeg trodde skulle gi livet mening, gikk årene. Jeg var ikke der på bursdager, julefeiringer, nyttårsaftener og ferier. Jeg var ikke den sønnen jeg ønsket å være.

Det gjør spesielt vondt å tenke på de periodene da mamma mistet sine søsken og andre nære familiemedlemmer. Hun trengte støtte, omsorg og tilstedeværelse. Jeg føler at jeg ikke var der slik jeg burde ha vært. Jeg skulle ønske jeg hadde gitt henne mer av tiden min, mer kjærlighet og flere minner å se tilbake på. Den tanken knuser meg. For hun har kanskje 5 år hvis heldig 10 år igjen.

Den samme følelsen bærer jeg overfor brødrene mine. Jeg føler at jeg heller aldri ble den broren jeg ønsket å være. Jeg var ofte opptatt av mitt eget liv, og lot årene gå uten å være ordentlig til stede. Jeg kjenner på sorg over alle samtalene vi aldri hadde, alle minnene vi aldri skapte, og over relasjonen vi kanskje kunne hatt hvis jeg hadde vært mer til stede.

Jeg kjenner også på en stor sorg over vennskapene mine. Jeg har aldri vært flink til å ta vare på dem. Gjennom livet har jeg trukket meg unna, brutt kontakten eller latt relasjoner forsvinne. I dag har jeg ingen nære venner igjen. Det er en ensomhet som er vanskelig å beskrive. Jeg føler at jeg ikke bare mistet drømmen om å bli far, jeg mistet også mange av menneskene som kunne ha vært en del av livet mitt.

I dag sliter jeg med å finne mening. Fortiden føles ulevd, og fremtiden føles tom. Jeg kjenner på skam, anger, selvforakt og en sorg som nesten ikke lar seg beskrive med ord. Jeg har mareritt nesten hver natt, og de handler nesten alltid om barnløsheten. Sorgen har utviklet seg til en eksistensiell krise. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er når den identiteten jeg alltid drømte om å være far, aldri ble en del av livet mitt.

Det som gjør aller mest vondt, er å se alle rundt meg. Barndomsvenner. Skolekamerater. Folk jeg har vokst opp med. Tidligere kollegaer. Naboer. Søsken, kusiner og fettere. Nesten alle har fått barn. Mange har tenåringer. Noen har til og med blitt besteforeldre. Jeg unner dem det av hele mitt hjerte, men samtidig river det meg i stykker. Det blir en konstant påminnelse om det livet jeg aldri fikk leve.

Jeg kjenner også på en dyp misunnelse overfor dem som fikk barn tidlig i 20-årene. Ikke bare fordi de har mer enn meg, men fordi de fikk det livet jeg selv drømte om. De fikk være unge foreldre. De får være lenge i barnas liv. De får oppleve et helt liv sammen med dem. De vil få se sine barnebarn, lage minner og bygge relasjoner.

Det vanskeligste å akseptere er kanskje at tiden ikke kan skrus tilbake. Jeg kan aldri bli 20,25 eller 30 igjen. Jeg kan aldri få tilbake de årene hvor alt fortsatt var mulig. Den sorgen er nesten umulig å bære.

Jeg tenker ofte på at når jeg dør, så vil min hele livshistorien stoppe. Ingen barn som husker meg. Ingen som bærer med seg minnene, historiene eller en liten del av meg videre. Ingen å gi ubetinget kjærlighet til, og ingen som en dag vil savne meg på den måten et barn savner en forelder. Kanskje høres det egoistisk ut, men for meg er det en av de største sorgene jeg kan forestille meg. I tillegg, så vil ingen utenom mamma og brødrene mine, huske meg eller savne meg. Det er som at jeg aldri har eksistert.

Jeg har kommet til et punkt hvor enden er nær og føles riktig. Jeg trenger ikke å bli sett, få hjelp eller bli reddet. Livet er tungt og veldig trist. Og det er dessverre ikke alle som er skapt til å leve livet. Den største sorgen er alle mulighetene, alle årene, stundene, minnene som aldri ble noe av. Alt som kunne vært men aldri ble til.

Jeg gråter innvending konstant, og tanken på hva mamma og brødrene og niesene mine må gå igjennom knuser meg helt, men har kommet til et punkt hvor smerten, sorgen, tomheten, selvhatet og anger på et ulevd liv er større enn å lysten på å leve. Det er skremmende å tenke på alle disse årene jeg har levd, all den tiden som har gått, 44år som har gått forbi på et blunk. Tiden som har flydd, og jeg har ingenting å vise til!

Dette er dessverre min endestasjon. Endelig kvitt all smerten, sorg og tomhet. Endelig slipper jeg å misunne alle jeg ser, og som er rundt meg. Når livet ikke smiler til en, så smiler en ikke tilbake. Det har jeg akseptert og vil endelig føle meg fri.

Husk å ta vare på alle relasjoner, vis omtanke og kjærlighet til familie og venner. Ikke sett en selv foran alt og alle alltid. Ta vare på relasjoner, og ta spesielt vare på venner, for de er en viktig del av livet ditt og historien din. Ta vare på dere selv og fortell daglig til deres nære hvor glade dere er i dem.

2

Hjertelig takk for at du turte å dele ditt hjerte med oss, dét var modig gjort!

Jeg forstår at du er enormt lei deg fordi du ennå ikke har blitt pappa! Samtidig så er det faktisk ennå mulig for deg å bli det, selv om du synes det er i seneste laget. ☺️

Værsåsnill å ikke tenke på at du har mislyktes fordi du ikke har blitt pappa. Jeg er sikker på at det er mange andre ting som du har lyktes med?! ☺️

Jeg er ei gift kvinne på 59 år, og vi fikk ingen barn, av en eller annen grunn. Dette var en stor sorg for meg i årevis. Jeg måtte be Herren om å ta vekk sorgen og lengselen fra meg, dét gjorde Han og da følte jeg meg så letta. ☺️

Du snakker om at du har følt en tomhet inni deg, og den er det kun Herren Jesus Kristus/Yeshua Messias som kan fylle! Jeg har levd for Ham i snart 40 år, og Han har aldri svikta meg, men Han frelste meg og helbreda meg fra såkalt kronisk sykdom, og også dype depresjoner som førte til selvmordstanker. Hvis du søker Ham av hele ditt hjerte, så skal du finne Ham!

Du vil ikke havne i evig mørke innerst inne, der du havner hvis du dreper deg sjøl. 🥹 Jeg vil be 🙏🏼 for deg nå, og jeg håper at du velger å leve, for du er enormt verdifull! 🌿

3

Tusen takk Tefillah, dine ord varmer virkelig. Jeg har dessverre prøvd å finne indre ro og forståelse via religion og tro. Har snudd alle steiner, meldt meg veldedige formål, jobbet med barn på skole og ungdomsklubber, vært med Fontenehuset, men sorgen har bare økt. Jeg er dessverre tom for følelser, motivasjon, og livsgnist. Det virker som livet har nådd sin slutt.

4

Det er trist at du har det sånn. Men værsåsnill å ikke gi opp! Rop av hele ditt hjerte til Herren, for Han er ingen religion, men En høyst levende Person! Han lengter etter å hjelpe deg. 🥹

5

Først vil jeg anbefale en bok av Lasse Gustavson, som du muligens har hørt om; han var en brannmann som fikk skadet hele ansiktet i en brann - boken er å finne i Nasjonalbibliotekets nettarkiv, og kan leses på nett:
www.nb.no/items/c4c8d1d604f673f9438eaa761ffb6ad5

Har full forståelse for at tapet av faren din i denne alderen måtte ha vært tungt, men konklusjonen blir likevel helt feil: Poenget er at meningen med livet er ikke å være et supermarked der man kan velge det man ønsker seg, men å gjøre det beste ut av mulighetene og forutsetningene man har. Akkurat som i musikk - en god pianist blir ikke god fordi han har flere hender enn andre, men fordi han er i stand til å gjøre nytte av de to hendene og ti fingrene milliarder av andre har, men ikke ser potensialet i.

Hvis du ønsker deg barn og ikke kan få dette selv, kan dette eksempelvis løses ved å flytte til et fattigere land med mindre strenge krav til adopsjon, gifte deg, etablere et hjem - og adoptere et eller flere barn; det finnes mange foreldreløse barn i disse landene som lever i barnehjem med elendige forhold eller på gaten der de er et lett bytte for folk med uærlige hensikter og drømmer om et trygt hjem; et hjem som du og partneren din vil kunne gi dem. Dette gjelder ikke minst foreldreløse barn med handikap.

Alternativt kan man, hvis man ikke kan eller vil stifte familie, i et slikt land opprette et barnehjem og ta seg av barn som er offer for krig eller nød. Dette vil ikke føre til at moren din får barnebarn, men hun vil ha god grunn til å være stolt av deg.

Slik at dersom du virkelig ønsker deg barn, er dette fortsatt mulig, men det krever et offer, og spørsmålet blir da om man er villig til å endre livet sitt. Drømmen om barn kan ikke være en ønskedrøm der barnet blir et redskap for å oppfylle foreldrenes drøm - barn er selvstendige individer, og den sorgløse barndommen tar slutt når barnet kommer i puberteten; da begynner problemene for alvor, og kan like gjerne ende med at ungdommen ender opp som storkriminell eller rusmisbruker, uansett hvor mye omsorg foreldrene enn viser. Så den lykkelige barnetiden man idealiserer, varer kanskje i beste fall i 10-12 år, og man har heller ingen garanti for at man får et friskt barn.

At årene går og går, er jo ingen hemmelighet; folk som har passert 30 kan aldri bli tenåringer igjen. Men livet er fortsatt fullt av muligheter, og det eneste man oppnår ved å gruble over fortiden, er å bruke dyrebar tid som kunne brukes til noe mer nyttig.

Du kan stadig bli far og ta deg av barn om det er dette som er ønsket ditt; å tenke på selvmord blir fullstendig meningsløst når det finnes tusen andre alternativer - les Lasse Gustavsons bok, og tenk over hvorfor et menneske som han, som virkelig kunne hatt gode grunner til å avslutte livet, tok et annet og bedre valg.

Ta vare på deg selv, og lykke til videre …!

6

Takk for et godt skrevet innlegg, men med en trist lesing samtidig.
Klart at det preger deg å ha mistet din far tidlig, det gjør det nok for de fleste. Jeg bare lurer, hvordan kan du vite at det å få dette barnet ville gjort alt annerledes, det kan du ikke, livet er uforutsigbart til tider, det er aldri sikkert hvordan livet utarter seg. De fleste av oss ser tilbake på livet og skulle ønske vi hadde gjort noe annerledes, tenk å kunne dra til tilbake i tid å ta en prat med seg selv, det hadde vært enklere, men vi hadde ikke lært alt vi har til nå i livet. Jeg vil ikke si at du har mislykkes på noe som helst måte, du har levd sånn som du ønsket der og da. Det finnes sikkert mange som også skulle ønske de fikk oppleve det du har gjort med steder du har vært, bodd og erfaringer i livet. Alt det du nevner, det kan du snu, du kan jobbe mindre, leve mer nøkternt, du kan fortsatt få gode relasjoner med familie og venner, det er fortsatt mulighet til å få barn, du kan fortsatt leve så du blir husket for den du vil, det trengs ikke arvinger for å bli husket. Du har reflektert mye over dette, men alt du nevner har du jo tak på, du vet hva du må snu. Vi tror ofte at jobb er det viktigste i yngre alder, men det er det ikke, det er å leve som er det viktigste. Gjør deg selv tilfreds, gjør det du vil, lev det livet du ønsker, og det har du masse tid til enda.
Ikke gi opp, ta vare på deg selv, jeg heier på deg.

7

Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive et så gjennomtenkt svar, og for boktipset. Jeg setter oppriktig pris på at du prøver å gi et annet perspektiv.

Jeg forstår tankegangen din, og jeg er enig i at mange mennesker klarer å skape mening gjennom å gjøre det beste ut av livet slik det blir. For mange er det riktig vei.

Problemet er at sorgen min ikke først og fremst handler om å “ha et barn” i generell forstand. Den handler om at jeg mistet muligheten til å få mine egne barn og oppleve den delen av livet slik jeg alltid drømte om. Jeg vet at adopsjon finnes, og jeg har stor respekt for mennesker som adopterer eller hjelper foreldreløse barn. Men for meg er det ikke det samme. Det er ikke fordi adoptivbarn er mindre verdt, tvert imot, men fordi sorgen min handler om noe helt spesifikt som ikke kan erstattes.

Jeg er nok egoistisk på det punktet. Jeg ønsket mine egne barn. Jeg ønsket å se noe av meg selv i dem. Jeg ønsket å følge et barn fra den aller første dagen, være til stede gjennom hele oppveksten, se de første skrittene, høre de første ordene, lære dem å sykle, være pappa på skoleavslutninger, fotballkamper og bursdager. Det var ikke bare et ønske om å ha et barn i huset, det var et ønske om å bygge min egen familie og leve det livet jeg hadde sett for meg siden jeg var ung.

Det er nettopp derfor argumenter om at “det finnes andre løsninger” ikke treffer meg. For hodet mitt fungerer ikke slik. Følelser styres ikke av logikk alene. Man kan ikke rasjonalisere bort en sorg som sitter så dypt. Hvis det hadde vært så enkelt, hadde jeg gjort det for lenge siden.

Det som gjør dette så tungt, er at hjernen min aldri slipper taket. Jeg lever med en konstant sammenligning mot mennesker rundt meg. Venner, bekjente og mennesker på min egen alder har fått oppleve det livet jeg selv drømte om. Hver gang jeg ser familier, barn eller hører om noen som får sitt første eller andre barn, blir jeg minnet på alt jeg mistet. Det skjer ikke én gang iblant, det skjer hver eneste dag.

I tillegg kommer marerittene. Jeg våkner med en følelse av at jeg ikke har fått oppleve det livet jeg ønsket meg. Hjernen min fortsetter å torturere meg, og når jeg våkner, må jeg sørge over det på nytt. Det er en form for psykisk tortur som er vanskelig å forklare til noen som ikke har kjent på den.

Samtidig handler det ikke bare om barn. Like mye av smerten kommer fra at jeg føler jeg mistet 20 og 30-årene. Det føles som om det viktigste vinduet i livet mitt bare forsvant. Jeg ser tilbake med enorm anger og selvbebreidelse over valg jeg tok, valg jeg ikke tok, og tiden som aldri kommer tilbake. Det er den delen mange ikke helt forstår når de sier at “det finnes andre muligheter”. Jeg vet at det finnes andre muligheter, men de kan aldri gi meg tilbake det livet, den alderen og de opplevelsene jeg sørger over.

Igjen, takk for at du skrev. Jeg vet at det kommer fra et godt sted, selv om vi ser veldig forskjellig på dette.

8

Tusen takk for de fine ordene og for at du tok deg tid til å skrive et så reflektert svar. Jeg setter virkelig pris på det.

Jeg er enig med deg i én viktig ting, jeg kan aldri vite med sikkerhet hvordan livet ville blitt dersom jeg hadde fått barn. Livet er uforutsigbart, og ingen av oss har garanti for et lykkelig liv, uansett hvilke valg vi tar.

Samtidig så har jeg har aldri tenkt at et barn skulle redde meg, gi livet mitt mening eller fylle et tomrom. Det ville vært en urimelig byrde å legge på et barn. Barn skal ikke være en løsning på foreldrenes problemer.

Det jeg tror et barn kunne gitt meg, var noe annet, et anker. En grunn til å rette oppmerksomheten utover i stedet for innover. En grunn til å stå opp, ta ansvar og være mindre opptatt av mine egne tanker og min egen smerte. Når man har et lite menneske som er helt avhengig av deg, blir livet automatisk mindre sentrert rundt en selv.

Jeg tror derfor sorgen over å finne meg selv og skape et meningsfullt liv ville vært lettere å bære. Ikke fordi barnet hadde “fikset” meg, men fordi fokuset mitt ville vært annerledes. Jeg ville hatt noen å være der for, noen å investere tid, kjærlighet og energi i. Da tror jeg den eksistensielle grublingen ville fått mindre plass.

Slik livet er nå, opplever jeg at jeg står med en dobbel sorg. Den ene er sorgen over å være barnløs og ha mistet muligheten til det familielivet jeg alltid ønsket meg. Den andre er den mer eksistensielle sorgen, spørsmålet om hvem jeg er, hva jeg skal leve for og hvordan jeg skal finne en retning. For meg har de to sorgene blitt flettet sammen, og den ene forsterker den andre.

Jeg har lest en del av Erik Eriksons teorier om livsløpet, særlig det han beskriver som generativitet kontra stagnasjon i voksen alder. Jeg kjenner meg igjen i tanken om at mange mennesker finner en retning ved å få barn. Det betyr ikke at alle må få barn for å leve et godt liv, men for meg var det nettopp den rollen jeg ønsket meg. Da den muligheten forsvant, mistet jeg også noe av den retningen jeg hadde sett for meg.

Jeg vet at mange mennesker lever med lignende sorg og likevel klarer å gå videre. Jeg har stor respekt for dem. Forskjellen er at de likevel har funnet noe som gjør at de ønsker å fortsette. Det er der jeg strever. Jeg føler ikke at jeg har funnet det ankeret eller den retningen som gjør at livet oppleves verdt å leve videre, og det er den kampen jeg står i.

Uansett, tusen takk for at du svarte med omtanke. Selv om vi ser litt forskjellig på dette, setter jeg pris på at du prøver å forstå.

9

Takk for langt svar.

Men som du sikkert også ser selv, og bekrefter her, er at dette egentlig ikke handler om barn, men om å følge din egen drøm om dette. Problemet er at barn er, som jeg nevnte tidligere, selvstendige individer - hva om barnet du fikk, for eksempel hadde downs, og overhodet ikke ville være med på fotballkamper, skoleavslutninger, eller andre ting som far ønsket …?

(Ser nå at du har skrevet mer om dette i svaret til Jensemann, men barn er barn bare en begrenset tidsperiode; etter 10-12 år kommer puberteten, og folk får en opprørsk tenåring i huset som vil alt annet enn å følge foreldrenes råd eller være det vesle barnet deres. Hvordan hadde du tenkt deg livet etter at barndommen er over?)

Fortiden kommer ikke tilbake uansett hvor mye man grubler og angrer over ugjorte ting, så jeg vil råde deg til å lese boken jeg skrev om, eller andre bøker med tilsvarende innhold, og tenke grundig over dette - eksempelvis er det å sammenligne seg med “alle andre” noe som er direkte usunt for psykisk helse - skal man sammenligne, kan man se hvor mange muligheter man har i forhold til mennesker med blindestokk, folk som sitter i rullestol med amputerte ben fordi de tråkket på en landmine, eller et barn som sulter i Sudan.

Det er dette Lasse Gustavson i praksis gjør; han kunne vært bitter og angret på at han forlot en trygg jobb for å bli brannmann - han kunne skylde på manglende risikovarsling, uflaks, eller uendelig mange andre ting - i stedet var han så moden at han fikk øye på det positive uten å la seg knekke av motgangen; ikke rart folk strømmer til foredragene hans, og ønsker å lære av ham.

Hva man gjør med sitt eget liv, er opp til en selv, men det spørs om ikke det å ta kontakt med en erfaren psykolog kunne vært en løsning for deg dersom bøker ikke hjelper; problemet er at dette ikke handler om barn, fortid eller ytre faktorer, men om ditt eget tankemønster, som etter alt å dømme holder på å ødelegge deg fra innsiden.

Klarer du å endre dette tankemønsteret, kan du senke skuldrene og gå videre i livet, så jeg vil anbefale Lasse Gustavsons bøker til å begynne med; i tillegg til “Lev videre”, har han også vært med på å skrive “Gjennom ilden: en bok om Lasse Gustavson”, “Ord for dagen” og “Dina tankar – dina möjligheter” - her er lenkene til de to andre; den siste boken er på svensk og kan lånes på et vanlig bibliotek.
www.nb.no/items/fb11e3be42a8244423fa12e8111c1e48
www.nb.no/items/0b6123ab21f29a75d3d2d133d693d8fb

Som sagt lykke til videre, og håper alt ordner seg for deg.

10

Absolutt, er enig. Men jeg har prøvd, virkelig prøvd. Jeg har snudd hver eneste stein og kjempet nesten hele livet. Jeg har gjort alt jeg har blitt anbefalt, psykologer, psykiatere, DPS, gruppeterapi, ACT, CBT, medisiner. Jeg har flyttet, byttet jobb, startet på nytt flere ganger enn jeg klarer å telle. Likevel har livet gang på gang slått beina under meg.

Da jeg var 22 år, var jeg ferdig utdannet ingeniør. Jeg hadde fått en god jobb, var på et ettårig oppdrag i Nederland og følte at livet endelig var i ferd med å falle på plass. Jeg hadde samboer hjemme i Oslo og vi ventet barn. Dette var jenta jeg møtte i 4. klasse på barneskolen. Vi vokste opp sammen og var kjærester gjennom barneskolen, ungdomsskolen, videregående og universitetet. Hun var en del av hele oppveksten min, den personen jeg delte de viktigste årene av livet mitt med.

Så tok hun abort uten å involvere meg i avgjørelsen. Det knuste meg fullstendig. Jeg følte skyld, skam og et enormt ansvar. Hun mente at jeg var umoden, uansvarlig og ikke egnet til å bli far. Etterpå angret hun dypt, ble deprimert og gjorde det slutt. Hun la skylden på meg og sa at jeg hadde vært med på å ta et liv og ødelegge hennes liv.

Bare seks måneder senere var hun gravid igjen, med en nær venn av meg, som jeg hadde stilt opp for i tykt og tynt. Men det var ikke bare forholdet, barnet og vennskapet jeg mistet. Det føltes som om hele livet mitt forsvant.

Venner og bekjente jeg hadde hatt siden barneskolen, ungdomsskolen, videregående og arbeidslivet forsvant en etter en. Ingen tok kontakt. Ingen spurte hvordan jeg hadde det. Ingen ble igjen. Det var som om jeg hadde blitt en person ingen ønsket å forbindes med. . Hele fortiden min ble visket bort, som om den aldri hadde eksistert. Den dag i dag har jeg fortsatt ikke hørt fra noen av dem. Ikke en eneste.

Den opplevelsen satte dype spor. I over 20 år har jeg båret på en følelse av skyld og sorg over et liv som aldri fikk begynne. Jeg vet at aborten ikke var mitt valg, men følelsene følger ikke alltid logikk. Jeg brukte tre år på å kjempe meg gjennom søvnløse netter, bitterhet og et intenst selvhat gjennom DPS.

Da jeg var 26, møtte jeg en kvinne som ga meg håp igjen. Hun fikk meg til å tro at det kanskje fortsatt fantes et lys i enden av tunnelen. Men hun var litt eldre enn meg og hadde allerede barn og ønsket ikke flere. Vi skiltes på en god måte etter 4år, men det betydde også at drømmen min om familie igjen gled lenger unna.

Samtidig giftet min første samboer seg, fikk tre barn og flyttet til naboblokken. I over to år måtte jeg se dem nesten daglig. Hver gang jeg gikk ut døren ble jeg minnet på livet jeg hadde drømt om, men aldri fikk. Til slutt gjorde jeg det jeg alltid gjorde når smerten ble for stor, jeg flyktet. Jeg pakket sakene mine og lot jobben føre meg et annet sted.

Rundt samme tid mistet jeg også min beste venn, som tok sitt eget liv etter mange år med rusavhengighet. Den sorgen bærer jeg fortsatt på. Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at jeg burde ha gjort mer. At jeg burde ha sett noe tidligere. At jeg burde ha reddet ham. Selv om jeg vet at mennesker ikke kan bære ansvaret for andres valg alene, slipper ikke skyldfølelsen taket.

Nok en gang fulgte lange perioder hos DPS, psykologer, gruppeterapi og utallige timer med forsøk på å finne fotfeste.

Senere ble jeg sammen med en søsteren til en jeg gikk sammen med på ungdomsskolen. Hun visste alt om fortiden min, om traumene, sorgen og tapene. Hun sa hun ønsket familie og barn, men ville vente. Etter hvert ble “jeg vil vente” til “jeg vil ha familie og barn, bare ikke med deg.” Enda tre år forsvant.

Så i en alder av 34, bestemte jeg meg for å begynne helt på nytt. Jeg sa opp jobben, solgte alt jeg eide og flyttet til Canada. Der møtte jeg kvinnen jeg fortsatt ser på som mitt livs store kjærlighet.

Vi fikk fire fantastiske år sammen, men også seks spontanaborter. Seks ganger kjente vi på håpet, og seks ganger ble det revet bort. Vi gråt sammen, sørget sammen og prøvde igjen. Så fikk hun eggstokkreft og håpet om å få barn forsvant. Begge falt inn i en dyp depresjon. Jeg var så opptatt av å holde fast i håpet om at alt skulle bli bra at jeg ikke så hvor alvorlig situasjonen hennes egentlig var. Tre måneder etter kreftdiagnosen valgte hun å avslutte livet. Det er et tap jeg aldri kommer til å bli ferdig med.

Jeg flyttet hjem til Oslo midt under pandemien, fullstendig knust. De første månedene var det nesten umulig å få hjelp. Jeg hadde ingen fast bolig, sov på sofaen hos mamma, deretter hos broren min, før jeg flyttet tilbake til mamma igjen. Jeg sto uten jobb, uten inntekt og uten retning. Midtlivskrisen utviklet seg til en eksistensiell krise.

Jeg brukte nesten alt jeg hadde igjen etter salget av leiligheten i Canada, etter begravelsesutgifter og andre kostnader, på privat psykolog og behandling. Men det er grenser for hva medisiner som Truxal, Cipralex og Imovane, eller terapiformer som ACT og CBT, kan gjøre. De kunne hjelpe meg med å fungere litt bedre fra dag til dag.
Men de kunne ikke fjerne marerittene, tomheten, skammen, misunnelsen og skyldfølelsen.
De kunne ikke viske bort den altoppslukende sorgen over alle barna som aldri ble født, familien som aldri ble til, og livet som hele tiden syntes å gli litt lenger unna hver gang jeg trodde jeg hadde funnet veien dit.

Det er som om livet mitt stoppet opp for mange år siden, mens alle andre fortsatte videre. De fikk familier, barn, nye minner og nye kapitler. Jeg ble stående igjen på samme side, fanget i fortiden.

Skyldfølelsen er konstant. Skyld over barnet som aldri fikk leve. Skyld over at jeg ikke klarte å redde min beste venn. Skyld over at jeg vet at mamma en dag vil forsvinne, og at jeg allerede sørger over den dagen lenge før den har kommet. Det føles som om jeg går rundt og bærer på sorg både for fortiden, nåtiden og fremtiden alt på en gang.

Det er kanskje derfor de tunge tankene har blitt så vanskelige å bære. Ikke fordi jeg aldri har kjempet, men fordi jeg har kjempet så lenge. Jeg føler at jeg har brukt store deler av livet på å reise meg etter den ene katastrofen etter den andre, og hver gang jeg trodde jeg hadde funnet håp, ble det revet bort igjen. Til slutt blir man ikke bare sliten, man blir utslitt på et nivå det er vanskelig å sette ord på. Man begynner å sørge, ikke bare over det man har mistet, men også over alle fremtidene som aldri fikk en sjanse til å eksistere.
Det føles som at jeg eksisterer, men ikke lenger lever.

Jeg skriver ikke dette for å få sympati eller noen håp for å bli reddet, men for en forståelse for at jeg ikke tar noen snarvei eller løper fra virkeligheten.

11

Igjen vil jeg oppmuntre deg til å omvende deg fra dine synder, rope på Herren, så Han kan frelse deg og føde deg (din døde ånd) påny, så du kan bli en helt ny skapning i Herren! Da vil Han’s Hellige Ånd fløtte inn i deg, og gi deg blant annet den selvkontrollen du trenger for å leve. ☺️

12

Tefillah, jeg setter oppriktig pris på at du bryr deg og ønsker meg alt godt. Det mener jeg.

Men jeg har ingen tro på Gud eller Den hellige ånd. Jeg har vært i utallige gudstjenester, besøkt kirker og bedt mine bønner uten at det har endret noe. Derfor blir det for enkelt å si at jeg bare skal overgi meg til Gud og bli frelst.

Ikke alle er troende, og ikke alle har et ønske eller en overbevisning om å bli det. Tro er ikke noe man bare kan bestemme seg for å ha.

Hvis det virkelig var så enkelt å bli kvitt sorg, anger, traumer og selvforakt gjennom bønn alene, ville det knapt vært behov for psykologer, psykiatere, medikamenter eller behandlingsinstitusjoner. Virkeligheten er dessverre langt mer komplisert enn som så.

13

Dét er jo sant at vi alle har fått en egen fri vilje, og kan velge bort vår evighet i Himmelen hos Gud og Lammet, og tilbringe den i evig mørke i ‘svarthølet’ der man pines dag og natt i all evighet.

Men jeg er faktisk ett levende bevis og vitnesbyrd på at det nytter å sette sin lit til Herren, at Han tilgir synd, frelser, setter fri og helbreder, fra både såkalt kronisk sykdom, dype depresjoner og selvmordstanker! Samtidig så er det ikke noe som jeg kan få andre til å tro på, for det er frivillig, men jeg vil aldri slutte å vitne om hva Han har gjort for meg, og jeg vet at Han lengter etter å hjelpe de som kommer til Ham i tro.

Uansett, så ønsker jeg deg alt godt! Og spesielt at du tar det rette valget for resten av ditt liv på jorda, og også for din evighet. ☺️🌿

14

Hei, jeg håper du fortsatt er her med oss. Det er utrolig trist å lese det du skriver. Livet er uforutsigbart og vi gjør feil vi angrer på, men det er dessverre ikke noe vi får gjort noe med. Et kvalitetsliv trenger ikke å ende her. Det er mange som er ensomme i din alder, og flere får nye venner. Kanskje fra jobb, andre aktiviteter, eller finner kontakt hos andre voksne som også er ensomme.
Jeg skjønner veldig godt at livet føles tomt når den ene tingen du hadde ordentlig lyst på var barn, men det er kanskje ikke for sent? (Kjenner deg ikke så vet ikke om du klarer). Jeg vet om en far til en 5 år gammel jente som er 65! Jeg vet du skrev om at du ville ha barn tidlig pga død tidlig i livet ditt, men alle har ting de skulle ønske var annerledes eller angrer på. Jeg håper du revurderer valget ditt. Du har mennesker som er glad i deg. Kanskje du kan være litt mer sammen med dem?❤️

15

Ja, livet kan være vanskelig og ikke bli det som man hadde sett for seg, og jeg forstår at du har prøvd og prøvd, men det er likevel en ting jeg er usikker på om du faktisk har prøvd - noe jeg tror ville ha fjernet en blytung byrde fra skuldrene dine, og det er å tilgi deg selv.

Ser at du bruker ord som “skyld” atskillige ganger, men ikke en eneste gang har jeg sett deg bruke ordet “tilgi”; det er flere ting du skriver om som du føler skyld for uten grunn, eller som man burde ha lagt bak seg etter hvert som årene går - som likevel fortsetter å tynge deg. Eksempelvis er det en vanlig reaksjon å føle at man burde ha gjort mer etter et selvmord, men etter en tid innser man at dette til syvende og sist var et personlig valg vedkommende tok.

Aborten kunne du ikke ha gjort noe med; heller ikke de to dødsfallene. Man kan se tilbake og angre på at man ikke gjorde mer der og da, men man kan ikke viske ut fortiden; det som har skjedd, har allerede skjedd.

Det er nok mulig å si mye om kristendommen avhengig av hvilken vinkel man betrakter den fra, men da den dukket opp for to tusen år siden, bragte den noe helt nytt med seg i form av tilgivelse. Der jødedommen og Moseloven hadde strenge, bestemte regler og fokuserte på straff etter noe som hadde funnet sted, gikk den bibelske Jesus rundt omgitt av folk som hadde blitt stemplet som offentlige syndere og satte seg til bords med dem, noe som sikkert kunne ha irritert mang en rettferdig jøde som holdt seg til loven, der A var A, og B var B, noe som hadde fungert siden Moses kom med steintavlene.

Denne merkelige Jesus stoppet ikke bare der; om noen som hadde gjort noe man ikke burde ha gjort og kom til ham med oppriktig anger, ble han eller hun ikke møtt av en streng skjennepreken om hvilken grufull synder man var; i stedet fikk folk vite at fortiden var tilgitt, og at man heller skulle tenke på fremtiden og ikke synde mer. For datidens jødiske samfunn var dette en ny og revolusjonerende tankegang som tidligere ville vært tabu.

Uten å gå nærmere inn på teologiske debatter om kristendommens natur eller religion generelt, kan man i alle fall slå fast at det er et historisk faktum at denne nye religionen spredte seg de neste to tusen årene, og at idéen om tilgivelse fortsatt er en viktig del av den. I mellomtiden har man hatt en reformasjon der protestantene har gått bort fra skriftemålet, mens katolikkene fortsatt holder fast ved det.

Betrakter man skriftemålet fra en psykologisk synsvinkel, ser man også hvorfor det har betydningen det har, og hvorfor det å la fortid være fortid og i stedet fokusere på fremtiden er en bedre løsning enn å leve omgitt av fortidens skygger.

Så et forsiktig råd kan være å ta kontakt med en katolsk prest og spørre om han har tid til en liten, uforpliktende prat om skriftemålet og betydningen av tilgivelse; en prest er ingen gratis psykolog, men man kan sikkert få fornuftige svar uavhengig av ens eget religiøse ståsted.

Ellers skrev du tidligere at hele livshistorien din vil stoppe hvis du dør, og at ingen vil savne deg - beklager, men dette er feil. For du har sikkert hørt om sommerfugleffekten og hvilke følger vingeslagene til en sommerfugl i Kina kan få for resten av verden; det samme gjelder oss mennesker, der hver enkelt av oss er en liten, men umåtelig viktig brikke i et enormt puslespill - det er ingen tilfeldighet at man er blitt født og er til, og tar noen livet sitt, endrer dette verden i en grad man ikke aner omfanget av; som jeg skriver det på hjemmesiden min: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

I begravelsen til en jeg gikk på skolen med som hadde begått selvmord traff jeg moren hans, oppløst i tårer, så til forskjell fra andre handlinger der det i ettertid er mulig å angre og velge en annen vei i livet, har døden ingen angrefrist; når man er død, finnes det ikke lenger noen vei tilbake.

Uansett - lykke til videre, enda en gang; et liv med motgang er vanskelig; det forstår jeg, men et slikt liv har fortsatt en morgendag der alt kan endre seg, mens døden er definitiv.

16

Takk, mussis. Jeg vet at det er fullt mulig å få barn senere i livet. Jeg kjenner til en del som har fått barn både i 50- og 60-årene, og jeg unner dem virkelig den gleden.

Men for meg handler dette om noe mye større enn bare det å få et barn. Det handler om situasjonen, timingen og konteksten rundt det.

Jeg vokste selv opp med en far som var godt voksen da han fikk meg. Jeg levde med en konstant frykt for å miste ham allerede som liten. Den frykten ble en del av barndommen min, og til slutt skjedde det. Alle mennesker skal dø, det vet jeg. Det er livets eneste garanti. Men det som aldri slipper taket, er følelsen av at vi burde hatt mer tid sammen.

Det er den samme frykten jeg aldri ville ønsket at mine egne barn skulle bære på. Hvis jeg får barn når jeg er 50, og lever til jeg er 75, får vi bare 25 år sammen. Hadde jeg fått barn da jeg var 25, kunne vi hatt 50 år. Kanskje ville jeg også fått oppleve å bli bestefar, sett barna mine bli foreldre og vært en del av den delen av livet også. Det er den sorgen som sitter så dypt.

Samtidig vet jeg innerst inne om jeg faktisk hadde fått barn da jeg var 25, ville jeg sannsynligvis sittet i dag og tenkt at jeg burde fått dem da jeg var 22 eller 20 eller 18. Det er en endeløs sirkel av “burde”. En tankeprosess som aldri lar meg føle at noe er godt nok. Uansett hvilket tidspunkt jeg ser tilbake på, finner hjernen en grunn til å sørge over at det ikke skjedde enda tidligere.

Og så kommer den kanskje tyngste delen av sorgen. Jeg ser tilbake på 20- og 30-årene mine, og de føles så tomme. Ikke fordi jeg ikke levde, men fordi de mangler det jeg alltid drømte om. Det finnes ingen minner om barnelatter som fylte huset. Ingen juleaftener med små barn som løp spent mot juletreet. Ingen sommerferier hvor dagene handlet om lek, is og nye opplevelser. Ingen skoleavslutninger, ingen fotball- eller håndballtreninger hvor jeg stod på sidelinjen og heiet. Ingen bursdager, ingen som kaller meg “pappa”.

For meg er det dette livet også handler om. Ikke bare å eksistere, men å fylle årene med minner, øyeblikk og mennesker man elsker. Når jeg ser tilbake, føles det som om livet bare har gått på autopilot. Dagene har blitt til måneder, månedene til år. Tiden har gått, og jeg har ikke levd. Det er kanskje det jeg sørger mest over. Ikke bare at tiden gikk, men at den gikk uten disse minnene.

Helt siden tenårene har jeg vært opptatt av helsen min. Faren min og flere på hans side av familien døde av hjerterelaterte sykdommer, og det gjorde meg livredd for å kaste bort den tiden jeg eventuelt fikk. Derfor har jeg trent, spist sunt og holdt meg unna tobakk, snus, rusmidler og alkohol. Jeg trodde jeg skulle leve til jeg var 100, ved å være super aktiv og sunn, men så ser man plutselig sunne aktive mennesker som Tufte gå bort i en alder av 50. Og man får enda en “wake up” call, og knekker helt sammen.

Mange prøver å trøste meg med at 50 er nye 30, og jeg sikkert vil være en ung og aktiv far selv om jeg får barn som 50-åring, nettopp fordi jeg lever så sunt. Og en del av meg forstår argumentet. Men så tar den andre delen av hjernen over.

Kanskje kan jeg være en sprek 70-åring med et barn på 20. Men den minner meg også om at jeg kunne vært en sprek 70-åring med voksne barn, kanskje barnebarn, og et helt liv fullt av minner bak meg. Den flytter alltid målstreken. Den lar meg aldri få kjenne på takknemlighet for det som fortsatt er mulig, fordi den hele tiden sammenligner med alt som kunne ha vært.

Det er det som gjør dette så utmattende. Sorgen handler ikke bare om fremtiden, men om alle årene jeg føler at jeg mistet. Og uansett hvordan jeg prøver å tenke, finner hjernen alltid en ny måte å fortelle meg at det aldri blir godt nok.

Det er en helt forferdelig måte å leve med tankene sine på, og jeg går i kjelleren hver gang disse tankene kommer. Og da er det eneste som betrygger og gir meg lettelse, at jeg skal dø, og bli endelig kvitt denne torturen.

17

Takk for at du tok deg tid til å skrive et så langt og gjennomtenkt svar. Jeg forstår hva du mener med tilgivelse, og jeg tror det er et godt råd for mange mennesker. Men det treffer dessverre ikke kjernen av det jeg bærer på.

Det er ikke bare skyld som holder meg våken om natten men også tid.

Skyld kan man kanskje lære å leve med. Skyld kan jeg kanskje bearbeide. Men tid er ubønnhørlig. Hvert år som går, forsvinner for alltid. Ingen terapi, prest, religion eller filosofi kan gi meg tilbake årene som allerede er levd, i mitt tilfelle ikke levd.

Det dypeste såret mitt er ikke først og fremst aborten, dødsfallene eller de andre tragediene. Det dypeste såret er følelsen av et ulevd liv og tid som bare har forduftet. Et liv som aldri fikk begynne, en tidslinje som aldri startet. En fremtid som aldri ble til, som ikke ble levd. Det er en eksistensiell sorg som ikke bare handler om hva jeg gjorde feil, men om alt som aldri fikk muligheten til å skje.

Jeg klarer ikke å slippe tanken på barna jeg aldri fikk. Jeg ønsket inderlig å bli far i 20-årene. Ikke fordi det var et tall, men fordi det var da livet skulle vokse sammen med barnet. Det ville gi meg en anker, fått meg ut fra min egoistiske verden og gi meg følelsen og gleden av å prioritere andre. Nå er jeg 44, over halvveis i livet, og har ingenting!

Mamma fikk meg da hun var 25. Hun er 69 i dag. Jeg ser på det forholdet vi har hatt gjennom livet, og så gjør hjernen min den samme regnestykket om og om igjen. Hvis jeg mot all sannsynlighet skulle få et barn når jeg er 50, vil jeg være 94(Hvis jeg i det hele tatt lever så lenge!!!) år når barnet er 44. Jeg setter meg konstant i den situasjonen. Jeg ser for meg barnet mitt på 44 år uten far, og innser at jeg aldri kan gi det samme tidsspennet mamma har gitt meg. Det er den “matematikken” som knuser meg.
I tillegg, alle mine erfaringer og minner fra min barndom og livet vil være så langt unna, at barnet ikke vil ha mulighet til å assosiere og relaterer seg til det. Disse minnene vil bare forsvinne og dø ut, og akkurat lik min fortid som vil ebbe ut med tiden.

Jeg sammenligner meg hele tiden med alle rundt meg. Alle jeg gikk på barneskolen med, ungdomsskolen, videregående, universitetet, kollegaer, tidligere kollegaer, naboer, folk på gaten, kjendiser, idrettsutøvere, politikere, influensere, alle som har barn, og spesielt de i 20-årene. De har levd de årene jeg aldri fikk leve. De har minner fra første skoledag, barnebursdager, julemorgen, juleaften, foreldremøter, ferier, bekymringer og stolthet. De har levd et helt kapittel av livet som for meg bare eksisterer som en fantasi. Det handler ikke bare om misunnelse men også sorg.

Jeg piner meg selv med disse sammenligningene hver eneste dag, fordi de minner meg om alt jeg aldri fikk oppleve. Og jo eldre jeg blir, desto større blir avstanden mellom det livet jeg drømte om og det livet jeg faktisk lever. Det er den ekstreme versjonen av eksistensiell krise. Og når man først havner i denne krisen, er det ikke bare depresjon, ikke bare ensomhet, ikke bare tomhet, men også en konstant bevissthet om at livet går en vei. Hvert år som passerer, blir enda et bevis på at det ikke kommer tilbake. Det er som å stå på perrongen og se toget forsvinne, vel vitende om at det aldri kommer noen flere.

Jeg tror mange undervurderer hvor ødeleggende følelsen av et bortkastet liv og følelsen av at tiden bare forsvinner kan være. Jeg sammenligner konstant virkeligheten med det livet som kunne ha vært. Den alternative livshistorien blir mer virkelig enn den man faktisk lever.

Jeg opplever at ingen indre ro, mindfulness, penger, reiser, jobb eller hobbyer treffer kjernen av problemet. Heller ikke tro. Jeg respekterer at tro kan gi andre håp og styrke, men for meg blir det et plaster på et sår som aldri slutter å blø. Det forandrer ikke virkeligheten. Det gir meg ikke tilbake alle disse årene. Det gir meg ikke barnet jeg aldri fikk. Det gir meg ikke historien som aldri ble skrevet.

Jeg vet at du skriver dette i beste mening, og det setter jeg faktisk pris på. Men det du beskriver handler om å forsone seg med fortiden. Problemet mitt er at fortiden ikke bare er noe som skjedde, den er også alt som aldri skjedde. Og det er nettopp det jeg ikke klarer å forsone meg med.

Kanskje tar jeg feil. Kanskje finnes det mennesker som klarer å komme seg ut av en slik eksistensiell sorg. Men innerst inne opplever jeg at jeg har passert et punkt der denne erkjennelsen har blitt en del av hvem jeg er. Jeg lever ikke bare med sorgen, jeg lever i den. Og det er den konstante opplevelsen av at tiden har løpt fra meg, at livet jeg skulle leve aldri ble levd, som gjør dette så uendelig tungt.

Og det er da, når det er på det verste, at tanken på at jeg kan selv få slutt på denne sorgen, smerten og angeren ved å avslutte alt selv, som gir meg indre fred.

PS: Beklager jeg skriver mye, men har vært alene lenge, ingen å snakke eller bare være med. Ikke blitt sett og hørt på ganske lenge, så blir en katarsis dette for meg.

18

Du har fått mange gode råd i denne diskusjonen tidligere, og det er opp til deg om du vil følge dem; tross alt er dette ditt eget liv - jeg har kommet med mine forslag, og er dessverre ikke i stand til å bidra med mer.

Problemet - som du kanskje ikke er i stand til å få øye på nå - er at når du leser denne tråden om 20 år, kommer du antagelig til å føle en dyp anger over at du ikke brukte mulighetene du hadde da du var 44, akkurat som du idag ser tilbake. For til syvende og sist er det du sørger over, en hypotetisk ønskedrøm om noe som kunne ha vært, men som aldri har eksistert, og heller aldri kommer til å eksistere, uansett hvor mye man enn skulle ønske det.

Når du eksempelvis skriver om å få et barn i 20-årene slik at man får mest mulig tid med det, gjenspeiler du dine egne ønsker i forhold til tapet av faren din, noe som er forståelig, men dette er ikke virkeligheten; barn blir ungdommer som fokuserer på mobilen og kjæresten, ikke foreldrene, flytter gjerne ut etter videregående når de begynner å studere, og besøker kanskje familien en eller to ganger i året.

Så tanken på god kontakt mellom generasjonene der man deler minner er din egen drøm, men dette er sjeldent realiteten; det ser man på måten eldre blir behandlet på idag - respekten og kontakten mellom far og sønn som du tenker på, forsvant for lenge siden; idag lever folk sine egne liv med egne problemer, og eldre får være glad til om de får en oppvarmet ferdigmiddag fra Fjordland og hygienisk stell en gang i uken på gamlehjemmet.

Som andre har foreslått, har du fortsatt tid til å realisere deg selv i livet ditt; du kan bli far, eller du kan gjøre mange andre ting - mulighetene du har idag, vil bli færre etter hvert som tiden og årene går, men om du vil bruke dem og endre tankemønsteret mens dette stadig er mulig, er ditt eget valg - dette er noe du selv må bestemme deg for.

19

Det forstår jeg, og jeg har egentlig kommet til samme punkt selv. Ikke fordi rådene er dårlige, men fordi jeg rett og slett ikke klarer å omsette dem til noe som hjelper. Jeg føler meg dessverre helt rådløs.

Hadde jeg hatt den mentale kapasiteten, den emosjonelle kontrollen og den forståelsen som trengs for å håndtere dette, hadde jeg sannsynligvis ikke vært så ødelagt som jeg er i dag. Jeg har brukt år på å forsøke å endre tankemønsteret mitt. Jeg har gått i terapi, deltatt i Fransiskusgruppen, vært på Fontenehuset, lest og lært om ACT, CBT og MBT, skrevet journal hver eneste dag og forsøkt å bearbeide alt jeg kan om anger, selvforakt, sorg og destruktive tankemønstre. Jeg har virkelig gjort det jeg kan. Likevel opplever jeg at ingenting når inn til den smerten jeg bærer på.

Det vanskeligste er at dette ikke bare er tanker. Det er blitt en fysisk tilstand. Jeg har mareritt nesten hver natt, hvis jeg får sove. Jeg våkner hver morgen med en følelse av at hjertet blir revet i stykker, og i det øyeblikket jeg blir bevisst, blir jeg samtidig minnet på at jeg er barnløs, ensom og lost. De første to til tre timene av dagen er jeg ofte fullstendig lammet av sjokk, sorg og fortvilelse før jeg i det hele tatt klarer å fungere. Det er som om både kroppen og hodet lever i konstant alarmberedskap.

Kan være om tjue år at jeg angrer på at jeg ikke brukte mulighetene jeg hadde som 44-åring. Jeg forstår tanken, og jeg skjønner logikken bak den. Problemet er at når man lever i en slik tilstand med eksistensiell sorg, selvhat og har null livsmotivasjon, er det ikke mangel på forståelse som er hindringen. Det er mangel på evne. Jeg vet hva som skal gjøres og at tanker kan bearbeides, men følelsene overstyrer fullstendig fornuften. Det er nettopp derfor dette er så vanskelig.

Jeg er også enig i at jeg sørger over noe som aldri ble. Men det gjør ikke sorgen mindre virkelig. For meg handler det ikke bare om en hypotetisk drøm. Det handler om et liv jeg trodde jeg skulle få leve, en identitet jeg trodde jeg skulle ha, og en fremtid som aldri kom. Tapet kjennes like virkelig som om jeg hadde mistet noe som faktisk eksisterte.

Jeg vet også at det ikke finnes noen garanti for hvordan et forhold mellom foreldre og barn blir. Barn vokser opp, flytter hjemmefra og lever sine egne liv. Jeg har aldri tenkt at et barn ville gitt meg et perfekt liv. Men muligheten til å være far, følge et menneske gjennom livet og skape de minnene underveis var noe jeg ønsket mer enn noe annet. Det er det tapet jeg sørger over.

Jeg har respekt for at du mener jeg fortsatt har muligheter. Kanskje har du rett. Jeg skulle bare ønske at hodet og følelsene mine klarte å tro på det samme. Akkurat nå føles det som om jeg kjemper en kamp mot meg selv hver eneste dag, og den kampen har pågått så lenge at jeg rett og slett er utslitt. Jeg taper den kampen hver dag, og har ikke krefter til å kjempe mer.

Takk for alle som har forsøkt å hjelpe. Det setter jeg veldig pris på, men som sagt så har jeg nok kommet til min endestasjon.

20

Ja, jeg ser at du har forsøkt å håndtere dette, noe som er flott.

Men det er ingen grunn til å gi opp selv om man ikke får til noe, da fantasien ikke har noen grenser - og det er alltid mulig å finne en løsning; folk har klart å bearbeide langt større kriser enn din.

Og nettopp det å sette ting i perspektiv, kan være løsningen i dette tilfellet. For tenker man etter, er både planeten vi lever på og vi selv bare ubetydelige støvfnugg i universet; det som i våre øyne fortoner seg stort, er ingenting i den store sammenhengen; om 500, 5000, eller et par millioner år vil ikke en sjel huske samfunnet vi lever i - absolutt alt vi kan se rundt oss, som opprinnelig er blitt til av en materie laget av stjernestøv etter stjernen som var her før solen ble til, vil en dag forsvinne.

Så hvorfor ta alt så voldsomt høytidelig når man i stedet kan senke skuldrene og betrakte verden med et humoristisk og selvironisk blikk …?

Det å gjøre problemer man møter på livets vei til ubetydelige støvfnugg har vært til stor nytte for meg, og kan sikkert også være til nytte for andre; selv om det kanskje ikke er så politisk korrekt i vår woke tidsalder der enkelte kan bli krenket av det meste, er det faktisk fullt mulig å skape humor ut av alt mellom himmel og jord, inkludert i utgangspunktet alvorlige ting som krig, sorg eller død, noe en lang rekke filmer og satirer har vist.

På den annen side er det ikke så enkelt å le av en krig når dette blir en del av ens eget liv, bombene hagler og man vet ikke om man vil overleve morgendagen, men svart humor og selvironi har hjulpet mang en soldat i en tøff og vanskelig hverdag ved fronten; latter er beviselig sunt for helsen, og får kroppen til å slappe av.

Slik at løsningen i forhold til problemer som dine kan være å rett og slett være å betrakte seg selv med et objektivt blikk der vanskeligheter man ser på som uforholdsmessig store blir uendelig små, og le av et liv som kunne ha vært temaet i en Charlie Chaplin-komedie; dette vil føre til at alvoret slipper taket, og man kan sove rolig i vissheten om hvor lite dette til syvende og sist betyr; vi er alle støvfnugg i universet, og det samme er problemene våre.

Tross alt er dette en langt bedre løsning enn å begå selvmord.