Noen dager siden så kranglet jeg og moren min, hun hadde lyst å klippe frisyren min i en måte hun vet jeg hater. Jeg aksepterte bare det, siden det var vel ingen valg. Jeg var litt irritert på hun, og hun bare lo av det og spøkte. Hun ble sint på meg da hun så at jeg var irritert, og slo meg med børsten i hodet. Jeg ba henne slå harderer til hun treffer noe i hjernen på meg i frustrasjon. Hun videre begynte å si ting at jeg er en klovn, stygg osv. Hun skrek, og dro i håret osv . Etter det fortsatt hun å klippe, jeg kjente at det var trangt å puste, å da sa jeg til moren min at jeg skulle vaske fjeset raskt. Da jeg vasket fortsatt det å være vanskelig å slutte, moren min ba meg “slutte med det” Jeg klarte ikke, og sa til hun at jeg klarer ikke få tilbake pusten min, hun sendte meg opp til rommet mitt og sa til meg “Kom tilbake ned når du er klar for å si unnskyld” enda da jeg strev med pusten, gikk opp og klarte enda ikke å få tilbake pusten i 10 minutter kanskje. Etter det slappet jeg av, og gikk ned for å si unnskyld til henne da det tydeligvis var for “sent”. Var det et panikkanfall? Vet ikke. Jeg er så sliten av slike ting . Var dette alt min feil?
En annen ting som skjedde nettopp i dag, var at jeg så en dø veps på gulvet, tenkte og tulle med hun å liksom ta hånden mot hun, hun sa ingenting, bare lo, og løp inn i rommet, jeg var ferdig med det og gikk inn i rommet hun var i, hun moste døren mot armen min med full styrke, jeg sa til hun at jeg ikke har vepsen mer, og ba henne slutte, men hun holdt døren mot armen i kanskje 1 minutt, fikk blåmerke ut av det, og svir enda. Da jeg ba henne slutte sa hun “Nei, skal ikke” da hun klart visste jeg ikke hadde vepsen.
Jeg klarer ikke mer med hun, hun blir verre liksom, jeg blir verre. Jeg kan ikke isolere meg vekk fra hun fordi hun skaper slikt verken om jeg er stille eller snakker. Vi krangler hver dag, hun sier ofte at jeg må flytte vekk, men samtidig sier at alle steder er verre en det jeg har nå. Jeg er så rolig når hun begynner å skrike mot meg, sier ingenting i motstand, men hun bare fortsetter. Etter hver krangel later hun som om ingenting har skjedd. Føler meg så dårlig etter alt det hun sier, og har ingen å dele dette med. Er alt dette verdt det? Slike krangler med hun, hun isolerer meg fra å være med andre folk, hun behandler meg som om jeg er verken et menneske eller datter.
Er så sliten, hvordan skjønner hun ikke dette? Er 14 år. Føler hun hjernevasker meg hele veien til å tro at jeg er problemet og alt er mitt feil, eller er alt mitt feil?