For 1 1/2 år siden ble jeg kjent med min nåværende kjæreste…skjønn, omtenksom, snill, forståelsesfull, romantisk, dyktig og smart fyr…alt jeg kunne ønske meg i en mann. På en positiv måte, ble jeg overveldet av hans kjærlighet og godhet mot meg, alt var så så bra når jeg var med han. Men lite visste jeg om den tunge og store bagasjen han hadde med seg.
Han er 23 år og jeg er 20, og det var for 9 år siden han flyktet fra hjemlandet sitt som en enslig mindreårig. På starten av forholdet så var det ikke mye snakk om dette tunget temaet, jeg selv var altfor redd for å spørre og gå over grensen. Det tok 8 måneder før han virkelig åpnet seg opp for meg og fortalte meg alt som han hadde på hjertet sitt, samtalen tok fort hele 5 timer, og tårene rant som en elv. Jeg fikk vite alt det grusomme han hadde opplevd som barn; familiesituasjon, vold, krig, dødsfall, tortur, manipulasjon mm…jeg var den aller tryggeste personen for han, det eneste mennesket i hele verden som visste slike detaljer om han.
Vi begge studerer sykepleie, han er et år foran meg. For 7 måneder siden besto han ikke praksis, og da gikk alt galt for han. Det å feile var noe han forbundet med dyp følelse av skam, vold og straff. Etter sommeren vart det avgjort at han skulle ta permisjon, noe som ikke var enkelt for han i det hele tatt. Frem til nå har han jobbet og reist til slektninger i håp om at hans psykisk helse skulle bli bedre…han lovet meg å bli en bedre mann for meg. For 2 uker siden, kom han hjem fra en 40 dagers reise hvor han fikk møte sine slektninger. Dessverre kjente jeg ikke igjen denne mannen som jeg mottok på flyplassen…
Plutselig var det verken ikke lov å klemme hverandre eller holde i hånda, han klarte ikke å se meg i øyne engang. Han nektet at det er en annen kvinne i livet hans. Jeg, veldig fortvilet over situasjonen, spurte han flere ganger hva jeg har gjort mot han at jeg fortjente slik oppførsel. Alt jeg fikk høre var at han trenger alenetid, at det er folk som dør av sult og krig og jeg bryr meg kun om livskvalitet og romantikk…jeg fikk høre at jeg hadde ødelagt livet hans det siste året vi var sammen, at jeg gjorde han asosial, inaktiv og at det var pga. meg han ikke besto praksis.
Det jeg får høre nå er at jeg er altfor bra for han, at jeg ikke fortjener en fremtid med et så ødelagt mennesket som han. Da vet jeg ikke lenger om jeg har ødelagt livet hans og at han angrer på alt med meg, eller var jeg faktisk viktig for han? Det han sier om meg varierer VELDIG ut ifra når på dagen jeg snakker med han og hva vi snakker om. Han kom tilbake ugjenkjennelig, men også nå veldig veldig syk. Han har alle symptomer som finnes for kompleks PTSD, samt depresjon, angst og personlighetsforstyrrelse. Han sliter veldig mye med fryktelige mareritt, søvnløshet, at han ikke ønsker å leve mer og har konstant hjertebank.
Det som er hoved utfordringen her, er at han er livredd for behandling. Han har mistro til leger og hele systemet i Norge. Oppi alt dette, venter han fortsett på svar om statsborgerskap, noe som er grunnen for den alvorlige angstlidelsen han sliter med. Det varierer fra dag til dag om jeg er en god person eller om jeg er den som har ødelagt livet hans. Vi holder kontakt via meldinger og jeg har respektert at han ønsker alenetid fra meg. Det å ikke kunne be om hjelp, særlig ved psykisk lidelse, er noe som sitter dypt ned i kulturen hans. Han ber meg om å hjelpe han, men han vet at jeg har gjort mitt aller beste og at han nå trenger ekstern og profesjonell hjelp. Det er ikke lov å ha psykiske lidelser i kulturen hans, så han har ingen forståelse fra slektningene sine. Han vet at jeg kommer alltid til å støtte han, være der for han og jeg har lovet at jeg ikke skal gi opp på han og forholdet vårt.
Jeg når ikke lenger frem til han. Det jeg får høre fra andre er at jeg trenger å tenke på meg selv nå og la han være i fred for seg selv, at jeg må tenke på hva som er det beste for meg og om jeg ønsker et slikt liv med han. Men dette føles bare helt feil for meg…han oppsøker meg daglig på meldinger og ber om hjelp. Hvordan skal jeg kunne takle dette? Fremtiden er så uklar nå.