Jeg skriver her i et håp om at noen kanskje vil forstå, men helt ærlig så forstår jeg det ikke selv.
Min aller beste venn er helt fantastisk. Hun er det beste mennesket jeg noen gang har møtt. Vi ble fort gode venner, og etter et halvt års tid innser jeg at jeg har utviklet følelser for henne. Jeg får et inntrykk av at det er gjensidig, og venner rundt meg opplever det samme. Jeg får til slutt mot nok til å ta den samtalen. Blir avvist, men vennskapet består. Vi går gjennom litt bølgedaler og sklir fra hverandre, men finner alltid tilbake. Jeg føler jeg kommer meg over henne, frem til vi reiser på ferie sammen, og ting skjer mellom oss som vekker føleser i meg igjen. Det blir intimt, det blir nært, det blir fint. Jeg innser ikke der og da at dette ville vekke noe i meg, og vi ble enige om at det som skjedde bare var denne ene gangen, men det ble ikke bare det. Det ble noe fast. Jeg opplever igjen at hun føler noe for meg, men igjen tar jeg feil. Jeg aksepterer dette, men tillater likevel meg selv å fortsette som vi gjør, selv når jeg vet hun ikke føler det sammet, fordi håpet går ikke bort. Troen på at hun en dag skal innse at det er meg hun vil ha.
Vi har nå flyttet til forskjellige steder i landet, men vennskapet vårt er fremdeles så godt som det kan bli. Vi er ubeskrivelig glad i hverandre, og jeg har en aksept for at hun ikke blir min. Likevel ble det idag så vondt for meg å høre at hun faktisk har funnet noen. Hun er forelska i en annen. I to år har jeg drømt om det han får oppleve etter bare en uke eller to. Til meg sa hun at hun ikke er klar for et forhold, frem til hun idag sier hun er forelsket og det er seriøst.
Og en del av meg er såååå lykkelig på hennes vegne. Hun fortjener alt godt, og han virker som en så fin fyr. Men en annen del av meg synes det er vondt at en annen ble det hun ville ha så raskt, når hun til meg sa hun ikke var klar for noe. En annen del av meg shnes det er skummelt, for jeg vil ikke miste henne, men hvordan kan jeg vite at det ikke skjer. Skal jeg bare ta henne på ordet?
Kan noen kjenne seg igjen? Eller har jeg bare fucka opp bigtime?