Fra mitt ståsted er svaret ja. Det tror jeg man kan. Og kanskje ensomheten kjennes enda mer knugende i et samboerskap som egentlig skal være det motsatte, et sted for vekst og nærhet. Når kjemien og den gjensidige respekten er borte, blir samboerskapet bare et skall. Men slik Pavlos hunder ikke klarte å gå ut av burene sine selv om dørene sto åpne, blir man værende, holdt tilbake av en mystisk kraft. Inne i dette buret overlever man, men det er også alt. For når alderen har begynt å anta høstens farger, blir man som trærne, man begynner å gi opp, slipper bladene og venter på vinterens komme. I glimt av håp kan man kjenne på lengselen etter kjærlighet, men den blir bare det, et savn, en erindring om Hun man kunne fått, men som en abort kuttet livlinen til. Hun seilte videre i sitt liv, i en båt jeg gjerne skulle vært ombord i.
Hei.
Jeg kjenner igjen alt du refererer til.
Skulle gjærne vært din venn i dette. Kunne skrevet mye som svar på dine tanker og ord. Det får eventuelt bli på et sted uten nysgjerrige bedrevitere.
Det kan man. Jeg har det på samme måte. Sliter med å komme til bunns, men det er vel noe med at det man hadde sammen før ikke lenger er det samme. Det kan være økning i familien med nye barn, lite tid sammen og at man egentlig bare glir fra hverandre uten at man vil innse det selv. Eneste utveien føles noen ganger er å gå videre med et brudd, men det er jo kanskje enda verre.. Spesielt om man egentlig ikke trives alene og redd for fremtiden.
Når man føler seg trist og ensom sammen med familien…men ikke vågner si fraxom ønsket forandring for det er hvertfall et tryggt liv selv om man ikke kjenner glad følelsen…