De siste månedene har vært forjævlige. Jeg var til behandling for spiseforstyrrelser for et halvt år siden og barndomstraumer og annen skitt har kommet opp igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere alt alene. DPS vil ikke hjelpe meg og jeg har ikke penger til å gå til privat psykolog. Jeg har prøvd å snakke med familien min og (soon to be ex) mannen min. Men de avfeier, bagatelliserer og ignorer alle forsøkene mine. Jeg trygler og ber dem om å SE meg. Høre meg. Men det er akkurat som jeg ikke eksister. Jeg har sagt at jeg er suicidal og at jeg trenge at noen sier at smerten min er valid. At jeg har grunn til å føle det jeg gjør. At det ikke var min feil. At følelsene mine betyr noe. Eller i det minste bare lytte. Men de oppfører seg som om alt er normalt? De kommenterer ikke engang det jeg sier. Jeg kunne like gjerne snakket om været. Jeg skjønner ikke? Jeg sier at jeg har det vondt. At jeg trenger at noen lytter. Men de hører ikke det engang. Jeg kan ikke være tydeligere. Jeg står i flammer og skriker, men ingen reagerer. Det føles som jeg har blitt gal. Jeg kan ta livet mitt. Men jeg er redd for at de ikke vil ta det alvorlig heller. Og si noe sånt som: “Hun har jo hatt det vanskelig lenge, det var ingenting vi kunne gjort. Jaja. Er det noen som har lyst til å gå på kino?”
Bare å sende meg en melding om du trenger noen å snakke med❤️
Fikk skikkelig vondt av deg