Hei. Som mange andre føler jeg meg noen ganger forlatt, og til slutt ensom og alene. Jeg kom til Norge for over 30 år siden og er fortsatt utlending i Norge. Etter å ha jobbet hardt i bygg og anlegg i over 25 år, ble jeg erklært arbeidsufør på grunn av stress, depresjon og senere medisinske problemer som følge av det. Da mister jeg også kontakten med kolleger, og de var vennene mine. Jeg har familie, men dette er alt, plutselig har jeg ikke lenger venner som forstår meg, som kjenner meg igjen, vil snakke med meg og bare har tid og lyst til gjøre noe gøy sammen. Når alle i huset er på skole og jobb, er du ensom og alene hjemme. Heldigvis har jeg morsomme hobbyer og finner alltid noe å gjøre. Det er ikke noen problem. Men! Jeg fortsatte også med snekkerarbeid for meg selv, men det er omtrent det. Bare å snakke med noen om hva som plager meg, ellers er det bare været og så videre. Bare det å ha det gøy og prate om alt igjen er det jeg rett og slett savner. Jeg er snart 59 og har fortsatt et så sterkt ønske om å gjøre noe ut av livet, og spesielt ikke å bli sittende inne. Været i sommer var heller ikke med meg. Her i Nordland var det bare regn, regn og regn, og så kom høsten, og til slutt også vinteren. Deprimert er det! Så jeg har virkelig lyst til å dele mye, og også lytte til og lese hva andre har å si om nødvendig. Jeg er også hjelpsom, ærlig og pålitelig, men noen ganger hjelper ikke alt dette meg med å finne engang en hyggelig, sosial chat-vennin. Det er egentlig ikke nødvendig for meg å møte noen, selv om jeg gjerne skulle gjort det hvis det var mulig. Jeg er gift, men jeg er mer tiltrukket av samtaler med kvinner. Og ikke alle ser på det som normalt. Likevel kan jeg uttrykke meg mer da enn når menn alltid snakker. Disse følelsene av å føle seg ensom og alene er noen ganger så sterke at jeg blir emosjonell. Og ja, jeg trenger virkelig en klem, en arm rundt meg. Spesielt når kona di, som nå vet og har vært gjennom alle mine dårlige årene, heller ikke kan hjelpe meg med det. Ja, tross alt er det noe mange ikke kan forstå. Jeg håper du kan forstå det. Det er ikke for ingenting, som sagt, at jeg ofte er deprimert. Tror jeg at jeg er dum? At jeg er den eneste som har dette? Jeg lengter bare etter noe mer enn det jeg stadig savner akkurat nå. Jeg klarer ofte å komme meg gjennom det, men altfor ofte føler jeg meg hjelpeløs. Jeg bare går og gjør noe igjen, bare for å unngå å tenke på det plager meg. Så jeg har allerede lidd av stress og depresjon, og tok medisiner for det også i alle årene. Det har også blitt tydelig gjennom årene at jeg har ADHD også, og på grunn av det er jeg veldig sliten og utmattet av meg selv. Jeg trenger often avslapning og hvile litt. Jeg vil for mye og fortsetter for å få det rette resultatet. Heldigvis har jeg medisiner for det nå også. Uansett, jeg leter bare etter noen som er hyggelig og morsom å snakke om alt dette sammen med. Noen som har dette også, eller har hatt det, og som også bare savner noe. Eller en dame som kan støtte meg, gjøre meg glad og gi meg en klem når jeg trenger det. Jeg har prøvd alt, eller brukt nettsider og apper, men ingen steder finner du noen som forstår meg. Ingen forstår kanskje hvordan dette er hos meg. Mange slutter etter en stund pratte med meg, eller begynner ikke engang. Hvem har råd eller kan hjelpe meg? Det er også så synd at det ikke finnes så mye hjelp her på denne eller andre nettsiden. Ja, ja. En psykolog, men dem hjelper ikke alltid heller. I hvert fall ikke for meg. Og det koster en formue, og jeg kan også prate med noen andre, men hvem vil vel det?
Og etter hele denne historien som jeg bare ville få ut av hjertet, er det noen som vil prate med meg?