okey, tusen takk for svar! skal snakke med legen og se hva som må til!!
Oi.. Det var ikke bra. Da har det gått veldig langt.
Lengre oppe i tråden står det om å finne løsninger i steden for å tenke på medisiner.
Jeg mener heller ikke at medisiner nødvendigvis er det beste eller nødvendig. Det er et spørsmål jeg egentlig ikke vil si noe om, men noe du må kjenne på og kan i samråd med legen finne ut av utifra et større bilde.
Jeg bare skjønner deg veldig godt og vil deg det beste.
Syns det er en veldig lei situasjon du har kommet i, og blir lei meg på egne vegne, for jeg vet hvor tøft det er, og skulle ønske jeg kunne ha hjulpet deg på en eller annen måte.
Ser at du har hatt det veldig tøft tidligere, og skjønner at du er redd.
Helsa er jo det viktigste vi har. Synd det er så mye fordommer.
Håper du finner ut av det.
Jeg har lyst til å legge til, at det å trenge hjelp og støtte av noen, ikke betyr at man nødvendigvis har et psykisk problem eller noe for deg saks skyld. Vi trenger alle hjelp, støtte og omsorg av andre, og særlig i tenårene, da det er så mye som foregår og så mye man må prøve å finne ut av. Det å snakke med noen når ting er vanskelig eller søke trøst hos andre, er en viktig og fin ting å gjøre. Og hvordan du gjør det og hvem du snakker med eller ber om ting fra, er helt opp til deg. Men man har gjerne flere rundt seg man kan søke hjelp, støtte og omsorg fra, enn man tenker.
En annen ting jeg vil legge til, er at det at du har hatt dårlige perioder tidligere, og har kommet deg igjennom dem, betyr egentlig også at det er noe som sier at du har all grunn for å greie det igjen. Det at det er tøft og trist for deg nå, er fullt forståelig. Og det kan føles så kjipt å ramle ned igjen, å ha det vondt igjen, hvis man har hatt det bedre, og det er fort gjort å føle at de gode tingene som har vært før det ble verre igjen, ikke betyr noe, men det er ikke slik. Gode ting er aldri forgjeves.
Vet du hva som hjalp deg sist? Hva som fikk deg opp igjen da?
Jeg ønsker deg lykke til med alt, og jeg ønsker deg den hjelpen, støtten og omsorgen du fortjener og trenger.
det går egentlig over vet at jeg får en slags fortrengene tanke. Etter noen dager med helt jævlig, så gjør hjernen min en rar fortrengings ting så jeg ikke klarer utrykke eller egentlig føle noen ting. alt er bare flytende på en måte, hvis det gir mening. men jeg klarer ikke bestemme selv at jeg skal tenke sånn. idk hva det er. men lsm etter en dårlig periode så er alt euforisk og supert. og jeg klarer ikke utrykke noen andre følelser enn hyper.
Det å lære seg å kjenne igjen følelsene sine og hva de sier - hva man trenger, hva slags funksjon de har, og hvordan man kan håndtere dem, er noe vi alle har godt av.
Det høres ut som du har en metode, men at du selv vel ser at den ikke er bærekraftig i lengden, hvis metoden din er å fortrenge det, selv om det skjer uten at du styrer det eller opplever at du styrer det selv. Det vil helt sikkert være bra for deg å få snakket med noen om dette.
Har du prøvd å snakke med noen om hvordan du føler deg, eller når du er lei deg for ting? F.eks. foreldrene dine eller helsesykepleier på skolen?
har snakket med folk, men ikke foreldre og helsesykepleier.
Jeg tror du bør snakke med noen profesjonelle om den fortrengningen du har. Har hørt noen har det sånn og andre ikke. Har lest litt om det i forhold til traumer.
Jeg vil anbefale deg å prøve det, å prøve å fortelle og vise foreldrene dine hvordan du føler deg, og å snakke med helsesykepleier. Helsesykepleier skal være kvalifisert til å hjelpe deg med å vurdere om du trenger å snakke med noen andre, eller hvem du trenger å snakke med. Det å snakke med legen kan også være bra, men jeg tror helsesykepleier kan hjelpe deg mer her og nå i den situasjonen du står i nå. Også foreldrene dine kan være en støtte og gi deg omsorg, eller at det bare kan hjelpe at de vet at det er tøffe ting du går igjennom nå.
Å få hjelp av noen, om det er profesjonelle eller voksne rundt deg, til å forstå følelsene dine og bli mer kjent med dem, å få kontakt med hva du føler, og med hva du trenger når du føler ulike ting, kan hjelpe med å unngå å havne der igjen med å stenge av følelsene.
Følelser er egentlig noe som kommer og går for oss alle, så lenge vi tillater at de får komme, så kan vi slippe dem ut og slippe dem fri. Det kan være mange grunner for at vi ikke gjør det, f.eks. at vi har lært å holde følelsene våre tilbake, eller hvis vi ikke skjønner følelsene våre, så kan det virke skummelt å kjenne på dem. Men så lenge man ikke slipper dem ut, så fortsetter de å være inni en på en eller annen måte, selv om det kan virke som man ikke føler noe lenger, så kan det komme av at vi undertrykker dem. Og det er noe man kan bli deprimert av.
Hvis man lærer at det går an å stå i følelsene sine, at man kan møte med med nysgjerrighet, heller enn noe man trenger å få bort eller fikse med en gang, eller at man kan kjenne på dem, uten å gjøre noe spesielt, og de forsvinner igjen. Det kan være befriende å oppleve dette.
Jeg tror da at det vil være bra og viktig for deg å snakke med noen som kan hjelpe dem med dette, lære deg dette eller støtte deg i dette.
okei, skal prøve å tørre å snakke om det. har legetime nå til onsdagen, skal snakke om psykolog søknad
hei, jeg har snakket kort med moren min om det. hun sa vi skal sette av en dag der vi sitter å prater om det, og hun kanskje har noen forklaringer til det fra da jeg var yngre..
Det er fint å høre at moren din vil gjøre dette, og snakke skikkelig med deg om disse tingene, og at hun kanskje har noen forklaringer til deg.
Jeg vil anbefale deg også å fortelle moren din hvordan du har opplevd ting og hvordan du føler deg i forhold til det, når dere snakker om det nå.
Det var noe som gjorde meg glad, å høre at du har snakket litt med moren din.
Og så skal du jo snakke med legen også, så da er du allerede kommet et langt steg på vei :)