Datteren vår er 5 år å hun har hatt 21 feberkrampeanfall på 4 år. Hun er arvelig belastet å det er min feil. Jeg hadde det som barn. Fikk epilepsi som voksen. Å se barnet mitt ha krampe er grusomt. Hun stivner til, slutter å puste å den lille kroppen blir helt blå. De fleste anfallene har vært korte typ 5 min, men 3 av de har vært langvarige. Det lengste varte i 45 min. Da var det kritisk. Anfallene har kommet i forbindelse med virus og bakterieinfeksjoner. Så fort hun hoster litt, kremter, virker litt sløv eller bare ikke helt er seg selv så ringer alarmklokkene mine. Akkurat nå så hører jeg henne hoste veldig i søvne. Skikkelig stygg slimhoste. Hun hadde ikke feber når jeg sjekket for 1 time siden. Jeg er så stresset og redd.
det er så vondt å lese
du må ha det helt forferdelig
å se sitt eget barn slik
ingenting er verre enn når barn og dyr rammes
for de er så helt, helt forsvarsløse
det fyller meg med slik harme
jeg banner mot de som styrer universet!
du har min fulle medlidenhet
vet ikke hva mer å si
Barnet mitt er 2 år og har astma og allergi, og det har oppstått noen situasjoner hvor vi har vært innlagt på sykehus. Det er ikke gøy å være oppriktig redd for sine små.
Mammaen min påstår i dag at hun bestemte seg tidlig for å forsone seg med muligheten om at hendelser og ulykker kunne inntreffe oss barna som hun ikke hadde kontroll over :P :P (ikke om en litt idealistisk personlighet)
Dette var både usympatisk og banal selvskryt, men det fikk meg til å tenke litt. Jeg vet hun snakker delvis oppriktig fordi jeg følte jo i stor grad at hun var tillitsfull ovenfor miljø og omgivelser i barndommen.
Jeg resonnerer mye med med deg og synes du gir fullstendig mening. Kanskje bekymrer vi oss relativt litt mer og kjemper litt ekstra, men vi står likt ovenfor de samme kreftene. Det er fullstendig legitimt å være redd når du møter disse kreftene og du møter de ofte. Men hvis du noen gang opplever at du har et valg håper jeg du kan legge fra deg noe av belastningen om det ukjente som kommer <3 dette klarer du uansett.