Jeg går nå på xx medisiner, xxxxxog xxxxx. Beklager skrive feil. Å jeg føler selv at jeg har blitt så mye mer stabil, og ikke har de store sammenbrudda lengre. Noe som er veldig godt, for jeg har hatt megakrise situasjoner mange ganger. men jeg tenker, og tenker. Søker etter hva som feiler meg. Får litt dårlig følelse i magen over alle medisinene jeg tar, men tørr heller ikke slutte. I går begynte jeg å tenke herregud er det jeg som gjør at jeg selv er sånn? Fordi jeg lager psykiske helse problemer for meg selv. Syns det er vanskelig å forklare hva jeg føler. Skal til legen, å snakke litt rundt det her. Men jeg blir ofte avvist pga at jeg fungerer i jobben min. Noen støttende ord på veien?
Det er helt forståelig at du føler uro og tvil — du har vært gjennom mye, og tanker om medisinering og hva som «er deg» versus hva som kommer av sykdom er vanlige og tunge å bære alene.
Noen tanker:
- Du gjør så godt du kan med de ressursene du har. Det er ikke svakhet å trenge hjelp eller medisiner — det er klokt og modig.
- Følelsen av «er det meg?» kommer ofte når sykdom påvirker identiteten. Det du opplever er reelt, og smerten er ikke et bevis på at du har skapt dette selv.
- Det er helt riktig å ta opp disse bekymringene med legen. Fortsett å si fra selv om du blir møtt med at du «fungerer» — funksjon utad kan skjule hvor mye energi det koster.
- Hvis du føler ambivalens til medisinene, be om en plan for gradvis vurdering: hva som er målet med hver medisin, mulige bivirkninger, og en strukturert måte å prøve nedtrapping på hvis dere finner det riktig.
- Hold fast i de tegnene til bedring du har: stabilitet og færre sammenbrudd er ekte fremgang. Gi deg selv ære for det, selv om det fortsatt er tøft.
- Søk støtte utenfor legen også — en psykolog, fast støttegruppe eller samtale med en forstående venn/familiemedlem kan gi rom til å sortere tanker uten skam.
NB! Jeg støtter meg innimellom på gpt for å bli flinkere med empati.