Hei, i det siste har jeg slitt med å se meningen med livet, så derfor lurer jeg på hva som gjør at noen ønsker å stå opp hver dag? Trenger ikke være stort eller spesielt, er mest nysgjerrig og kanskje ute etter litt inspirasjon. Akkurat nå lever jeg i en ganske meningsløs tilværelse og er redd det går nedover om ting ikke forandres.
Setter stor pris på svar <3
Hvis man en dag, på et øde sted, fant en kiste full av gull og edelstener - ville man ta dette med seg, eller ville man la den ligge og gå videre etter å ha tenkt at man kanskje får en ny sjanse og finner en annen kiste full av gull og diamanter dagen etter?
Kisten er et symbol på livet; vi får bare den ene sjansen til å leve det, og hver dag - hvert øyeblikk som går, er det siste i sitt slag, og kommer aldri, aldri tilbake igjen. Det som var igår, er fortid, og sjansene vi fikk den ene dagen, var noe som kom der og da; øyeblikkene vil aldri gjenta seg.
Akkurat som i fotball - spiller man en viktig kamp, og får en gedigen sjanse til å lage mål, kan man ikke vente eller være redd for å dumme seg ut, for et brøkdels sekund senere vil den ene sjansen være borte; en sjanse man aldri får igjen, og vil gruble over etter å ha tapt kampen uten å ha brukt den.
Så skal man ta vare på den ene muligheten dagen idag kommer med, eller skal man kaste den fra seg?
Livet er ikke noe som varer evig; om to hundre år vil vi alle være noe man kan lese om i historiebøkene, slik at jeg velger å ta vare på øyeblikket og det som skjer her og nå; bedre motivasjon finner man ikke.
Av mindre ting som inspirerer meg, kan jeg nevne kunst; å spille musikk er eksempelvis en hobby jeg har glede av - ikke fordi jeg er musikalsk, men nettopp fordi jeg ikke er det, og vil vise at det er mulig å få til noe selv om man egentlig ikke har forutsetninger for dette.
Tilværelsen har mange stengte dører som kan åpnes, og nye veier man kan ta, uansett hvem man enn er; alle disse mulighetene ligger foran oss; hver eneste dag. Men det kommer en dag som vil bli vår aller siste, og da vil man bli klar over at muligheten til å oppleve en ny soloppgang ikke er noen selvfølge.
Alt vil ta slutt en dag, og det gjelder å ta vare på sjansene man får; ironisk nok ville de fleste av oss tatt med seg så mye gull vi kunne bære fra skattkisten, men tiden livet består av; ser man verdien i den …?
Slik at man kan si at dette er den store inspirasjonskilden for min del - å ta vare på den ene sjansen jeg har til å leve; en sjanse jeg aldri får igjen.
Fysisk aktivitet gir meg glede. Spesielt fotturar. Ein skal gjerne vere litt lat for å drive med sånt. Etter ein tur nyt eg dovenskapen i passelige porsjonar. Kanskje derfor eg er katteentusiast. Pendle mellom å gjere ingenting og det å vere aktiv. Her handlar det om balanse. For mykje aktivitet gjer meg mismodig, og sameleis om det vert for lite. Utad framstår eg som mislukka, så eg må finne meining som best eg kan.