Jeg har vært helt opphengt i ”hva som er galt med meg” og ”hva er normalt/unormalt” osv i maange år… jeg tror liksom at alt er en psykisk sykdom… og blir helt opphengt… i tillegg er jeg livredd for å ”gjøre feil” (feks at noe fælt skjer hvis jeg skrur på sikringer eller skifter batteri i røykvarsler, kjører bil osv).
Er ikke så kjent med diagnosen, og lurer bare på om det er det som er GAD? Har aldri hørt om noen som er helt opphengt i ”hva er galt med meg” på samme måte som meg selv…
Er det noe du har fått høre fra andre også, eller “bare” noe du tenker selv?
Det er veldig vanlig å føle at noe er annerledes eller galt med en har opplevd ting i barndommen som skiller en fra andre, hvis det ting man ikke har fått hjelp og støtte til da f.eks.
Vet du hvorfor du er så redd for å gjøre noe feil - er det fordi du ikke har stoler på deg selv eller er det fordi du er redd for å få kjeft f.eks.?
Jeg er 35 år og har hatt svært lignende “tvangstanke” som har fulgt meg. Jeg velger å ikke gå inn i det, men valgte å svare på det her i tilfelle jeg kan hjelpe.
Er det sånn at du har fått den diagnosen? Det er viktig å minne seg på at diagnoser er “kun” et verktøy for rammeverk innen kunnskaps- og helsevesenet, som du selv kan dra nytte av på ulike vis. Det er sjelden at man resonnerer, og dette høres det ut som du er realistisk klar over. Saken er den at dette gjelder alle miljøer, situasjoner, kontekster osv. - Alltid. Du kommer alltid til å være normal og unormal samtidig. Og det er fordeler og ulemper med begge.
Du kommer til å gjøre mange feil og gjør dem hele tiden. Alt du noen sinne kommer til å gjøre eller oppnå kan bli “bedre” enn ca 80%. Det er fordi du vet/kan ikke alt og det er bra. Du var hverken fødd sånn og kommer aldri til å bli sånn. Du kommer derfor med 100% sannsynlighet til å krasje bilen hvis du lever lenge nok. Hvis du uroer deg uproporsjonalt mye for en ting er sannshynligheten bare større for at andre problemer vokser, så stresset er bortkastet. Vi kan fortsatt ha kontroll over livene våre når vi gir slipp, fordi livet er bare fullt av pradokser som ingen kan forklare. For eksempel som at problemene oppstår ALDRI akkurat der du bekymrer deg for.
Dessverre/heldigvis vil det også alltid være slik at du kun DELVIS er i stand til å ta dine egne bevisste avgjørelser. Vi er helt forskjellig, og du har dine egne egenskaper, men jeg vil råde deg til å bare prøve å velge godt. Men jeg kan fortelle deg at det alltid garantert kommer til å være noe galt med deg i alle situasjoner. Din oppgave er å finne ut av deg selv fordi ingen andre kan gjøre det. Egentlig er det ingenting å finne ut av, men lykke til :)
Hvis det er en trøst så er du en del av den her verden, hva enn du er.