Dere som er voksne og bærer arr etter gammel selvskading. Hva svarer dere hvis barna deres (eventuelt nevøer/nieser/barnebarn) spør om arrene?
Er ikke voksen men sliter med det. Min mor sa alltid til meg at en tiger eller et monster angrep henne. Barn er lette å lure. Etter vært vil de forstå, da kan man snakke mer om det. Håper dette hjalp🫂❤️
Takk for svaret ditt. Jeg føler det blir feil å være uærlig, men er enig med deg at de med tiden vil forstå. Håper du får hjelp med det du sliter med. ❤️
Tror det kommer litt an på barnet og alderen, hvordan man bør gå fram. Det kan jo holde å si at du har hatt mange sår der som har blitt til arr, punktum. Eller at du har vært syk/hatt det vondt, og ikke var så snill med kroppen din da 🩷
Barn fortjener jo sannheten, men de kan spares for detaljer.
Er ikke I familie med magen barn og vet ikke om de har blit fortalt å ikke spøre meg om det. Men, jeg leste en gang en historie om en far som fortalte barne sit om sine arr. Brukte metafor til å snakke om deprision som et monster som plaget han. Et monster som var som Gollum fra Ringenes Herre, fikk han til å tvile på seg selv og hva verdi han hadde. Vet ikke om det hjelper.
Takk for tankene dine. ❤️ Det kan godt være dette er en fin innfallsvinkel mtp yngre barn, at en gjør det mer konkret og forståelig.
Enig med deg. ❤️