Hei,
jeg har opplevd mye utenforskap og trakassering, og noen ganger lurer jeg på hvordan jeg fortsatt står på beina.
Det startet i Paris, der jeg ble trakassert, og senere forfulgt i Tromsø. Da jeg klaget til fakultetet i Montréal, ble jeg i stedet utestengt. Det endte med forebyggende varetekt, 100 netter i rettspsykiatrien, utestengelse fra jusstudiet og et reiseforbud. Jeg ble tvangsmedisinert med Abilify (antipsykotisk medisin) – psykiatrien ringte politiet om jeg ikke møtte til sprøyter. Først etter flere år ble jeg “fri” fra RBMD (kommisjonen i Québec som avgjør saker om personer som er funnet ikke strafferettslig ansvarlige grunnet psykiske lidelser).
Siden den gang har jeg jobbet overalt: lager, reisebyrå, vaktmester, eldreomsorg, Google-underleverandør, callsentre i Stockholm, Athen, Malta og Riga, og frivillig hos Folkehjelpen. Jeg har hatt perioder med sykdom, hjernerystelse, psykose, sykmeldinger og flere innleggelser ved DPS (Distriktspsykiatrisk senter).
Nå lever jeg på NAV (Arbeids- og velferdsetaten) sin sosialhjelp – 8100 kr i måneden – og prøver å samle 30 000 kr for å starte mitt eget AS (aksjeselskap) innen reklamefilm.
Jeg føler meg ofte utenfor – både i arbeidslivet, sosialt og psykisk. Men jeg prøver å holde håpet oppe.
Noen andre her som har opplevd noe lignende – eller som har tips til hvordan man kan bygge seg opp igjen etter alt?
Takk for at du leste.