Live mitt begynte brått i 1988.
jeg har altid vært den som har vært klums fra jeg var 1 år til når jeg var 1 år klipte jeg av meg fingertuppen på en camping stol. 3 år sølte jeg gift over 70% av kroppen døde nesten (noe som ble kalt flytene plantemidel som hadde vært forbutt siden 50 talle og hadde samme stoffene som senep gassen under ww2) 4 år løp jeg gjennom en glass dør men handa først. og mye mere skader skal jeg skrive opp alle skadene jeg har hatt så kommer dette innlegge til og bli dobbelt så langt.
når jeg begynte på skolen så merka jeg fort jeg var ikke som alle andre barn. og ble veldig mye mobbet for di jeg var litt mere braskete og mere energi en andre og var altid urolig og var bare problem barne på skolen, ble altid dyttet unda ble aldri inkludert i noen ting ble aldri invitert i bursdager til noen for foreldra mente jeg var for mye, og var egentlig ikke att de mobba og baksnakka meg foran tryne mitt som var det værste var att lærene gjorde det også, så jeg fikk adhd + diagnosen da jeg var 7 år og ble en skolegang full av mareritt, husker gått jeg ble kastet ut av garderoben ut i gymsalen NAKEN av de andre guttene i klassa. og ble gjort nar av resten av jentene i klassa også., var i 4 klasse ute i friminutte gravde vi snøhuler og jeg drev langt unda de andre og da fant noen gutter ut att de skulle hoppe oppå snøhula mi så den kolapsa med meg inni, hadde det ikke vært for en lærer så det så hadde ikke jeg sitti her i dag, og jeg ble sexuelt missbrukt fra 1 klasse til 7 klasse, jeg husker ALT var tilog med ett skoletiden prøvde og siifra til en lærer men ble ikke tatt på alvor og da fant jeg ut av att jeg ikke ble hørt på så prøvde heller ikke si det til noen andre. værgang jeg prøvde og si nei så ble det satt rykter og løyner rund av den persjonen. prøvde å på å sifra om mobbing men fikk bare beskjed om å skjærpe meg var bare noe jeg fant på. så i dag vet jeg ikke hva jeg er jeg har aldri fått føelser for gutter noen gang! men har vært i korte forhold med jenter og er de jeg tenner på men har sett på porno og da har jeg ofte sett på PI…en også, jeg er heller ikke homofob men har ingen inntiresse i å kysse gutter,
ungdomskolen var heller ikke noe bedre i 8 klasse ble jeg behandla like dann som før med mobbing og baksnakking selv om jeg var tilstede så etter 5 måndter i 8 så skulket jeg vær dag løp bare rundt i gangen med noen jeg Trodde var venner og laget kvalme og i 9 så ble det vel ikke att jeg engang møtte opp i noen timer og jeg ble noe jeg i dag angrer på jeg ble den som mobba andre, og 10 var jeg der bare de 2 siste måndtene for min far fikk tlf fra barneværne om att jeg ikke fulførte 10 så kom jeg til og havne i fosterhjem så han kjørte meg til skolen og ventet uttafor der vær dag i 2 måndter til jeg besto eksamen. og når jeg begynte på videregående så flyttet jeg til min far bodde der 1 år til alt gikk til helvete der også. gikk byggfag første halve åre var bra på en måte og fikk bra karakterer i MURER men ble mobba der også også skulle jeg over til andre halve åre på bygg er da ting ikke gikk så bra for jeg kom jo inn på sersilt grunnlag for har Jo adhd+ og ble satt sammen med en lettere tilbakestående fungsjonshemed som hadde ekstra lærer og ble behandla likt som han, og fikk ikke lov å vise att jeg kunne mere en de som gikk i klassa mi. og da droppa jeg ut det åre,
problemer med forhold
har aldri klart og holde ett forhold lenger en 6 måndter så jeg har mista troa på att kjærligheten finnes, så etter alt formange forhold så ser jeg ned på meg selv jeg er kvalm av og se meg i speile og hater og se meg selv på bilder og høre meg selv så ingen får låv og ta bilder av meg.
gikk hjemme 1 år uten og gjøre noe og fikk fryktelig sosial angs og når jeg ble 18 fikk jeg jobb på et sted som er 5 min gå avstand til der jeg bodde også kjøpte huse samme åre. jobbet der i 1 år før det ble helvete og der ble jeg behandlett som en hogge stabbe, jeg fikk all kjeften og ble misshandlet muntelig og kunne også være voldelig og ble vær dag minnet på att jeg var en dritt som ikke var vært mere en dritten under skoa. og der gikk jeg og traska i 15år jeg kunne jo ikke slutte jeg hadde masse gjeld og jeg hadde hus. jeg hadde heller ikke førerkort for jeg har jo altid følt jeg er en feiler som ikke får til noenting, men så bestemte jeg meg for og ta førerkorte i alder av 33 for jeg måtte bort derfra, så årdna meg kjøretimer etter ferien så kom ferien hadde igjen 1 uke ferie før jeg skulle begynne på jobb igjen så ringer en jeg kjenner og spurte om jeg ville ha jobb. litt tatt på færsken og litt brått så svarte jeg bare likegyldig ja da får du få han til å ringe meg.
og senere den dagen ringte han. og ble jobb intervu og ble da ny jobb før en jeg planla, leverte oppsigelse til gamle sjefen og grua meg som F leverte den også ble han bare stille så gikk han og ble borte i 45 minutter før han kom tilbake og da ble det helt håpløst og være der for da ble han værre en noengang. så kom meg unda.
jeg sitter her med mye rart og jeg har sakt det i mange år fra jeg var liten att jeg kommer aldri til å bli 40 og i dag har jeg heller ingen planer om og bli 40 så jeg har satt datoen for og dø dagen før min 40 års bursdag, jeg føler att jeg har egentlig ingen ting her og gjøre jeg er bare bortkasta tid og bare i veien og ting blir bare værre for vært år så jeg vil egentlig bare dø, drifte bort i intet og endelig få fred, jeg er ikke redd for og døden jeg tror den er fredelig beste jeg vet er og få narkose for da er jeg borte og fri, er det egentlig noe galt i å ønske og dø når man føler man ikke passer inn her? jeg har foreldre som har stilt opp for meg kjørt meg på ting og slikk i barndommen men enda føler jeg att jeg til bry, jeg har lite med andre folk og gjøre, jeg stoler heller ikke på noen ikke engang meg selv, jeg vet ikke hva jeg heller skal si som forklarer dette bedre. i mange år så har jeg bare vært her som en person pleaser jeg stiller opp for de jeg bryr meg om men forventer heller ingen ting tilbake for da blir man heller ikke skuffa, har vel egentlig sett på meg selv som en taper hele livet.
hilsen en sliten mann
peace out