Hei alle godtfolk❤️
Eg har slitt veldig da siste 1,5 året med mye innlegelser og diverse , eg gjekk på veggen så der sang etter , etter å ha vore sterke så alt for lenge med mye som skjedde. Eg er veldig håplaus og fortvila og helt på bunn og sliter èin del med tanker om at eg orker kje å kjempe mot denne sykdommen mer , er helt ærlige med psykologen om dette , har og snakka om at opp t flere ganger har vurdert å kjøre i eit fjell eller èin kant ved kjøring, (hele tiden vurdering om eg ska inn igjenn) ved samtalen i dag tok hu opp om er bør kjøre , lurer på i den anledningen om hu kan gje meg kjøreforbud? (Er ganske avhenting av førerkortet her eg bur)
pykologen kan vurdere helsetilstanden din med tanke på fører kort om h/n mistenker att du kan gjøre noe med bilen så kan h/n det
Bare la være å snakke mer om akkurat disse tankene. Bruk andre måter å formidle tankene dine på. Blir temaet tatt opp igjen sier du at du ikke har slike tanker lengre.
Hva tenker du da selv om det? Er faren stor for at du vil kjøre inn i et fjell? Er du en fare for andre i trafikken?
Det er naturlig at hun vurderer det, eller spurte deg om det, hvis du har sagt at du tenker på å gjøre noe sånt. Hun kan jo ikke akkurat la være å gjøre noe med det hvis det er en stor fare for at du skal ta livet ditt på den måten. Tenk om hun ikke gjør noe med det, og du faktisk tar livet ditt slik, hvordan tror du det ville ha vært for henne?
Ellers vil jeg si at 1,5 år ikke er lang tid i denne sammenhengen, sjøl om jeg forstår frustrasjonen din og sånn, men å slite med ting i 1,5 år er ikke lenge. Det tar tid for oss alle, og det er kanskje det viktigste for deg å vite. Går det an for deg å godta at du har det slik nå, eller syns du det er så vanskelig? Om du slutter å føle at du må kjempe i mot det, og heller bare la det litt mer være, så kanskje det ikke blir så slitsomt for deg?
Del gjerne mer her om hva du kjenner på og hva du syns er så vanskelig, og hva som plager deg.
Når man er vant til å være sterk så tar det tid å liksom “finne seg selv” igjen. Som ikke den sterke, eller bare når man ikke lenger skal gjøre slik man har vært vant til å gjøre. Det tar tid å komme ut av de gamle mønstrene og lære seg nye måter å håndtere ting på, som er bedre for en.
Jeg forstår at du har det tungt og tøft, det er veldig krevende hvis man har gått fra å greie alt til å greie ingenting, særlig hvis hjernen fortsatt forteller en at en burde greie ting, at man burde ha det bra igjen nå, at man burde det ene eller det andre.
Mitt tips til deg er å se om du kan få litt mer ro med at du har det slik nå, eller få ro i den form av at du prøver å fokusere på her og nå, og på småting, ting som kan roe deg om bare litt ned, ting som er gode for deg. For når man begynner å tenke på alt det så kan det virke så stort og uoverkommelig, og da kan det hjelpe å få tatt det helt ned. Og kanskje ta fra en selv litt av ansvaret og presset man gjerne legger på en selv.
Få tankene ut, det kan gi rom til andre tanker, og at de da kan slutte å surre rundt i hodet og plage deg. Det er iallfall min opplevelse av det å skrive eller snakke, og får ut tanker.
Kan eg skrive pm til deg?
Nei, en slik praksis er betenkelig ut fra flere hensyn. Å frata folk førerretten hindrer dem ikke i å sette seg i en bil og kjøre utfor et stup, hvis det er det de vil.