noen som har følt på det å sitte i en evig sirkel med seg selv om å vokse opp men ikke får det til? det å ville stå på egene bein men være for avhengig i andres mening å hva andre mener du bør gjøre? sitte på sidelija i sitt eget liv på en måte. føler jeg aldri har fått være helt et barn men samtidig aldri blitt behandlet som en voksen. Lener meg såpass mye på andre at jeg sliter med alt av hverdagsvalg. er nå i 20 åra å ska lism prøve finne meg selv å sånt men kosen gjør jeg det når jeg ishe en gang klarer velge hva jeg skal ha på meg på julaften selv.
Det må være tungt for deg. Å føle at du står litt på utsiden av ditt eget liv, som om du ser på i stedet for å faktisk leve det. Det kan være en skikkelig ensom og utmattende følelse.
Det at du lener deg på andres meninger betyr ikke at du er svak. Noen ganger gjør vi det fordi vi ikke har blitt trygge nok på at våre egne valg er gode nok. Den tryggheten tar tid å bygge, og det er helt normalt.
Jeg kjenner også på det med å ta egne valg. Det kan være skikkelig stressende. Men noen ganger må vi prøve å gå litt utenfor komfortsonen, selv om det er ubehagelig. Når vi tør å ta egne valg, enten det går bra eller ikke lærer vi mer om oss selv. Vi finner ut hva som funker for oss, og hva som ikke gjør det. Og det gjør oss litt tryggere neste gang.
Du er bare i 20-årene. Det er lov å være forvirret. Det er lov å ikke vite. Det er lov å føle at man ikke har funnet seg selv enda. Ingen våkner en dag og bare har alt på plass. Det skjer sakte, i små øyeblikk og små valg.
Det finnes egentlig ingen fasit på når man skal være “helt voksen”. Vi blir aldri helt ferdige med å utvikle oss. Vi har mange år foran oss, og det er normalt at ting er i endring.
Du trenger ikke ha alle svarene nå. Du trenger bare å ta ett lite valg om gangen. Og det er mer enn nok.
Jeg kjenner meg igjen. Jeg er 41 og sliter med det samme. Dog i noe mindre grad enn før. Det å ta selv de minste valg kan være utfordrende. Jeg har alltid vært redd for å ta feil, velge feil eller gjøre eller si noe som gjør at folk ikke liker meg. Det er veldig usunt, og dum energibruk. Jeg har i det siste brutt ut av et skall mer og mer, og funnet ut at det er ikke verdens undergang om jeg tar feil, eller om noen skulle like meg litt mindre. Det bør du fokusere på også. Det aller viktigste er at du kjenner etter i magen din hva som føles rett, hva forteller din indre stemme deg, hva er det DU vil, hva er det DU mener - egentlig?
Dessuten må du tillate deg å gjøre feil, eller finne ut at du ikke valgte rett denne gangen.