Er jeg rar, eller er kvinner litt rare

Generelt
1

Dette er mine tanker, og er 20% humor og 80% seriøst.

Jeg har siste året prøvd ut litt datingapper, og chattet med en del fra det kvinnelig kjønn.

Samtidig så har jeg alltid hatt jentevenner fra barndommen av, og jeg må ærlig si at holdningene til jenter er merkelig anderledes som venner, og i dating situasjonen.

Jeg er et menneske som får utrolig mye ut av å bli kjent med nye mennesker, og anser meg selv som helt ok på smalltalk, og holde en samtale igang, hvertfall skriftlig, så vil jeg si jeg klarer meg greit.

Men det jeg har merket, er at disse langhårede skapningene, som vi menn ofte er så begeistret over, er helt elendige til å føre en toveis samtale, når det er snakk om potensiell dating/bli kjent fase. De kan svare utrolig bra og utfyllende på spørsmål. Men mer eller mindre så virker det som om de mangler evnen til å grave og stille spørsmål selv!

For meg så er det utrolig merkelig, for i"den virkelige verden" så anser jeg jenter som eksperter på å grave frem informasjon og stille spørsmål. Skulle bare hatt tall på hvor mange ganger dama til den ene kompisen min har vært frustrert over hvor lite vi snakker om når kompisen min og meg har vært sosiale noen timer, og ikke har snakket om noe personlig, men har heller snakket om alt annet, stort og smått. Mens iløpet av 5 minutter mens jeg venter på at han f.eks. er på do før vi skal stikke ut, så har vi med en normal samtale, snakket om hva jeg har gjort i helga, skole, og de vanlige, daglige personlige tingene. Samme er når man ser to venninner prater sammen også, de stiller spørsmål, og graver etter informasjon, men på en nysgjerrig og hyggelig måte, som holder samtalen igang.

Dette føler jeg er en stor mangelvare når man prøver å bli kjent med det kvinnelige kjønn over nett og skriftlig, enten om det kun er vennskapelig, eller om det er i en dating sammenheng.

Noen andre som forstår seg på hva jeg prater om her? Eller kanskje har svaret på mine tanker og undringer? Det beste hadde vært om noen hadde en oppskrift på hvordan man får dem til å innse at det ender opp med en enveis samtale, der jeg tilslutt blir kjent med dem, og de ikke kjenner meg. Det gjør dem veldig uinteressante i lengden

2

Jeg tror det handler om at det er to ulike settinger, og at kvinner er mer sårbare eller kan føle seg mer sårbare i en datingsetting enn hvis man er venner eller bekjente uten at det er snakk om at man sjekker ut hverandre med tanke på at det kan bli noe mer. Jeg vil da samtidig si at menn også gjerne er annerledes i den settingen, enn de er til vanlig. Kanskje det rett og slett er for lite ordentlige samtaler i slike settinger, fordi folk blir for opptatt av å finne den rette eller være på vakt, eller hva det nå er, at de ikke er som de ville ha vært ute i den virkelige verden?

Eller kanskje du bare havner med feil folk? At det er derfor dette skjer? Jeg kan ikke gi noe godt svar. Men hvis noen bare snakker om seg selv, og de ikke er interesserte i å bli kjent med deg, så er de heller ikke vits å bruke tid på, eller?

Jeg hørte noen anbefale å heller bli kjent med folk i naturlige settinger, enn via nett, at det da blir mer naturlig og at det da heller går mer av seg selv. Selv opplever at jeg det beste er å bli kjent med folk gjennom aktiviteter man liker, at man deler en interesse med folk eller noe.

Jeg tror du må forstå at for kvinner så kan det at en mann viser interesse, også være noe man potensielt kan måtte være på vakt for. Jeg hørte noen si at for kvinner så må vi føle oss trygge, og at det er noe vi hele tida leter etter og prøver å se om vi kan være trygge. Og menn er jo fysisk sterkere osv. enn oss. Når det er noen man er venn med, så vet man at man kan være trygg på den mannen, men hvis det er en ukjent mann og i en datingsetting, så vet man ikke det. Jeg tror at det kan være dette som spiller inn, mer eller mindre bevisst.

Jeg tenker også at det er lov til å fortelle om seg selv og sitt liv, uten at den andre spør.

3

Åh, jeg forstår det du sier veldig godt! Men samtidig, så er det noen elementer der som ikke gir mening for meg personlig. Er jeg usikker på et menneske, så hadde jeg valgt å svare vagt og uten å dele masse detaljer om meg selv som person og interesser. Hadde heller prøvd å finne ut hva slags menneske jeg har med å gjøre. På samme tid, hvorfor eksponere deg for å prate med ukjente mennesker, om du ikke tenker å vise interesse for å bli kjent dem, men heller la den andre jobbe for å finne temaer å snakke om?

Jeg er veldig enig med deg, at det å bli kjent med folk i mer naturlige settinger, er enklere og skaper oftere en mer organisk samtale. Men poenget i det innlegget jeg la ut, er hovedsakelig rettet mot skriftlig kommunikasjon, mellom parter som har begge sat seg i en situasjon der de ønsker å bli kjent med et ukjent menneske via meldinger.

Er det ansikt til ansikt, så er det veldig mye lettere, og man kan se med det samme om den du prater med ikke er interessert. Men når det er skriftlig, og man svarer hyggelig, men gir ingenting tilbake som gir grunnlag til en dynamisk dialog, der begge parter viser like mye interesse for å bli kjent med personen de snakker med. Det er her logikken svikter litt for min del.

Man kan komme med teorier som kan ende opp med å fornærme folk, men det er ikke hensikten. Men er det fordi at jenter ofte får for mye oppmerksomhet i dating situasjoner, der gutten jobber for hardt med å spørre dem ut, til at det blir som en norm/refleks/vane at det er sånn de samtalene skal foregå?

Jeg forstår også at det er lov til å dele ting om seg selv uten å bli spurt, men om man aldri blir spurt, så føler man seg litt narsissistisk ut etterhvert, der man konstant stiller spørsmål og former samtalen over slik at man kan snakke om seg selv, “sånn i tilfelle du lurte på det, vet du ikke spurte, men jeg synes det er viktig at du vet det” det fungerer et par ganger, før det starter å bli rart 😂

4

Jeg vet jo ikke hva som foregår inni disse som bare snakker om seg selv og som du opplever som ikke interessert i å vite noe om deg. Jeg kan bare dele hva jeg selv tenker om dette. Den eneste måten du faktisk kan finne ut det på, er å spørre dem direkte, eller skrive til dem at du opplever at de ikke er noe interessert i å vite noe om deg, når de ikke spør noe - eller noe sånt. Du har lov til å fortelle dem hvordan du opplever det, og spørre dem om hvorfor det er sånn. Jeg ser egentlig ikke noe problem i å gjøre det.

Når det gjelder det med å være nervøs og dele mye eller dele lite av seg selv og sitt liv, så tror jeg nok at det er en stor forskjell der imellom folk, og kanskje imellom kvinner og menn, at mange er som deg, at de lukker seg når de er nervøse, mens andre blir heller veldig sånn pratesyke eller deler masse av seg selv når de er det.

Jeg kan selv være veldig dårlig til å spørre en mann om ting når jeg er interessert i han, fordi jeg har opplevd å bli avvist når jeg spør om ting eller at de ikke vil dele ting, og jeg vil ikke være for påtrengende. Eller være for nysgjerrig. Eller jeg vet ikke hva.

Jeg tror da også at det er et poeng det du skrev, at kvinner oftest får mye oppmerksomhet på slike datingapper, og kanskje de rett og slett ikke har overskudd til å spørre og være interessert?

Jeg vet ikke om folk ser det på samme måte som deg, at når de søker kontakt med folk på nettet, at de tenker at man skal spørre hverandre og bli kjent på den måten. Selv liker jeg for eksempel ikke så godt hvis kontakt med folk begynner med et “intervju”. Jeg trives best bare å snakke med folk om noe, og så se hvordan kontakten utvikler seg videre. Og jeg trives også egentlig best med at folk forteller det de selv har behov og lyst til å fortelle om, uten å måtte spørre dem så mye. At jeg tenker at det er den andres ansvar å dele det de ønsker å dele, og at folk ikke alltid ønsker å dele alt mulig. Det betyr ikke nødvendigvis at man ikke er interessert i å høre hva andre mener eller hvem de er. Jeg opplever egentlig ikke at man blir særlig kjent med folk med å stille dem spørsmål om ulike ting, men det er kanskje bare meg. Jeg kan gjøre det også, stille spørsmål for å vite ting om folk, men egentlig er det mest sånn en inngang, håper jeg, til en interessant samtale. Det å stille et spørsmål og få svar på det, uten noe utvidelse, er heller ikke så interessant.

Men jeg tror også at man kan bli eller være veldig sånn fokusert på seg selv i slike settinger, at man er så opptatt av å finne noen som skal like en eller man lengter etter noen man kan dele seg selv og sitt med, at man kanskje bare forteller om seg selv, og glemmer å spørre om den andre? Eller at man rett og slett ikke vet eller skjønner at det er ved å vise interesse for andre, at man blir kjent med andre, og man kanskje på slikt kan få det man ønsker seg og lengter etter. Man blir jo også nå bombardert gjerne med at man skal tenke på seg selv og sette seg selv først og sånn, men for å få gode relasjoner så må man jo gjøre det du skriver, å vise interesse for andre mennesker. Hvis man ikke gjør det, og man bare er opptatt av seg selv, så kan man heller ikke få slike gode relasjoner som de egentlig ønsker seg.

Jeg tror også at man kan dele mye av seg selv når man er usikker, fordi det kan føles tryggere når den andre vet mer om en, og ikke tror at man er noe man ikke er.

Men som sagt, hvis du virkelig vil vite det, så kan du spørre dem om det, eller si hvordan det oppleves for deg. Det har du fullt lov til, og kanskje vil det føre til en dypere og mer interessant samtale. Ellers så tenker jeg at det er lov å oppdra hverandre litt ;)

Dette her får meg til å tenke at de har en usikkerhet, eller at de har “lært” at man skal være åpen om det eller det, at det er viktig å presentere seg selv. Det kan være de ikke aner hva de skal gjøre, og så har de lest råd ulike steder om å være åpen om ting, og at de kanskje tar det for bokstavelig?

Når man er nervøs, eller til og med har sosial angst, så er det helt vanlig at fokuset sitt blir rettet mot en selv, og det man tenker at må gjøre eller prestere på. Og at man da også blir dårlig til å ta innover seg den andre eller at man til og med nesten ikke legger merke til den, og enda mindre tenker på å vise den interesse, for man er så fokusert på seg selv og det man tenker at man skal eller må gjøre.

5

Mye fornuftig i det du sier. Men det ender vel fort med den konklusjonen, at alle kan ha forskjellige og ulike grunner til å kommunisere på den måten de gjør. Og det er garantert mange som har kommentarer på måten jeg kommuniserer på også 🤣 for jeg er på ingen måte feilfri. Men som nevnt innledningsvis, så er dette ment å ta med en klype humor. Og du LaDetGodeVinne, er flink til å svare på en grundig og imøtekommende måte, det skal du ha. Og har lagt merke til navnet ditt gjevnt over forumet, og tror det er mange her som setter pris på din tilstedeværelse her. Du gjør en god og medmenneskelig fin jobb her inne.

6

Takk for det :)

Jeg syns det var en interessant betraktning du kom med, og jeg tenker at det kunne vært interessant å høre hva de ville ha svart om det, hvis man spurte dem direkte hvorfor de følte at de måtte fortelle alle de tingene om seg selv til deg med en gang, eller noe sånt. Det er det da helt opp til deg :)

7

Jeg tror at kvinner som åpner seg veldig for andre på datingapper dessverre er usikre på om de er “bra nok” for en mann. De prøver å finne en de kan være trygg på og som liker de som de er, så derfor skriver de så mye om seg selv.
De er også redde for å binde seg/ gi forhåpninger, så derfor spør de mindre.
Mange kvinner er nok mer sårbare enn man skulle tro..

Det er ikke sikkert de føler det er så stor risiko i å åpne seg så mye heller.
Det er også slik at hvis den ene spør mye og snakker lite om seg selv så går det an å tenke at det er greit for den andre, og de kan kanskje havne i en slags rolle der de får fokus på seg selv.

Jeg skjønner likevel hva du mener, og kanskje det kan være litt frustrerende fordi du ønsker en samtale som går begge veier.