Hei.. (ME-diagnose + nedtrapping av antidepressiva)
Etter to dager med festival, alkoholinntak og folkemengder uten like. Så opplever jeg en skikkelig kræsj, i form av panikkangst og kroppen kortslutter. Det er forståelsesfullt, mtp. på de to siste dagene. Såpass skjønner jeg. Men det som plager meg mest, eller som påvirker meg verst, er at jeg føler på en slags seperasjonsangst, eller frykten for å være alene dersom noe alvorlig skulle inntreffe, men jeg klarer ikke, eller får ikke til å være rundt andre nå, jeg trekker meg tilbake og er for meg selv. Veldig motsigende.. Jeg trenger hvile og ro rundt meg, men på en eller annen måte trenger jeg også trygghet og støtte.
Og oppi alt dette, eller uavhengig av dette så har jeg veldig lenge følt meg ensom, altså jeg har jo min “nære” sirkel rundt meg, men jeg har ingen i livet mitt lenger som jeg har helt tett innpå meg. Jeg har familien min, men jeg grunnet av deres psykiske og fysiske plager har det ikke vært rom for meg og mitt, så jeg har ikke delt med de hva som foregår. Men, poenget er, jeg savner å ha en, eller gjerne fler, men hvertfall en person som ser meg. Som kan være min støtte, en jeg kan slappe av med, lette på mine indre tanker og bekymringer.
Dette ble ett fryktelig rotete innlegg, beklager det. Men jeg måtte bare få det ut et sted, kanskje det finnes flere der ute som er et vandrede kaos… I såfall, gjerne ta kontakt.
Hilsen
J, 28, ensom og urolig, haha