Jeg har nylig kuttet kontakten fullt med min mor og sliter en del nå med ensomhet og sorgen av det forholdet jeg alltid har drømt om å hatt.
Jeg har prøvd i mange år, egentlig hele livet mitt, å holde på en relasjon med henne, men til slutt klarte jeg det ikke. Jeg måtte tenke på min egen fred.
Min mor har alltid hatt problemer med følelser, og kunne eksplodere på oss og slå/kaste ting på meg. Jeg lærte fort å forstå følelsesmønsteret hennes. Og jeg føler meg kanskje fortsatt litt ansvarlig for henne.
I ettertid av at jeg kuttet ut kontakten har jeg følt på en ensomhet/sorg/savn. Jeg kjenner at jeg lengter etter eldre kvinner i livet mitt, som tanter, og andre. Jeg har prøvd å holde meg litt opptatt. Jeg vet ikke om det er riktig å ta kontakt med andre kvinner, fordi jeg til tross av alt har en mor og er heldig for det. Jeg føler meg litt fast. Men med en gang jeg er alene kommer tankene tilbake.
Hva tenker dere? Er det noen i samme situasjon?? Er det gjerne noen eldre kvinner som kan si noen gode ord?
Det er bare fint om du tar kontakt med eldre kvinner. Jeg tror det er helt naturlig og kan føles godt for deg. Har hørt om lignende før. Enten at man har behov for eldre menn eller eldre kvinner avhengig av de man har savnet.
Skjønner du har hatt det vanskelig angående følelsesutbruddene tidligere.
Jeg har ikke så mye mer å si om det egentlig, men tenkte å svare deg.
Takk som setter så gode ord på noe så sårt og vanskelig. Du har tatt et valg hvor du har tatt deg selv på alvor og samtidig ofret noe som er veldig viktig for deg. Det jeg forstår at du beskriver er en dyp lengsel etter en mamma som kan gi deg det du trenger av omsorg og kjærlighet - men som du aldri fikk uansett hvor mye du prøvde. Det er en smerte jeg ikke tror noen kan ta fra deg. Jeg syns du er utrolig modig som tok det valget. Og jeg er sikker på at det valget vil åpne opp for nye veier for deg - for du har tatt et veldig stort.skritt i en ny retning. Uansett hva som skjer mellom deg og din mor fremover har du allikevel gjort noe som du kanskje innerst inne vet at er helt rett og som ikke er drevet av frykt for ensomhet eller dårlig samvittighet, men av en vei mot indre fred.
Derfor har du all grunn til å være stolt av deg selv.
Jeg syns det høres ut som en sunn lengsel å ha kontakt med voksne kvinner. Det at du kjenner hva du trenger og hvorfor syns jeg viser stor selvrefleksjon.
Din historie treffer meg fordi jeg kjenne igjen mye av mønstrene. Hvis du ønsker råd eller å høre hva som har funket for meg så kan du si i fra. Hvis ikke vil jeg takke deg for motet ditt og for at du hjalp meg å føle meg mindre alene.
Alt godt 💕
Hei!
Eg er en mann i 21 alderen, så kan ikke gi de gode ordene en eldre mann/kvinne kunne ha gitt deg, men jeg er i AKKURAT situasjon som deg, både med ensomheten og forholdet med mamma.
Mamma flyttet hit til Norge cirka 10 år før meg. Da var jeg kun 7, og vokste opp uten en mor i det viktigste delen av utviklingen min. Når vi startet å ha kontakt igjen, og etter at jeg eventuelt flyttet hit, så var forholdet vårt ikke det samme som jeg trodde skulle være, og nå i de siste 5-6 årene har det forholdet ikke blitt til det jeg hadde alltid ønsket meg heller. Hun skjønte aldri meg, kunne ikke kontrollere det hun sa til meg eller måten hun gjorde det på. Og det var alltid jeg som følte meg ansvarlig for det, alltid jeg som måtte finne en løsning på det. Det var hun som hjalp meg flytte hit, hun som ga meg et bedre liv, så jeg skylder det til hun, ikke sant?
Nei. Svaret er nei, men det har sine nyanser. Men i flest tilfeller så er nei svaret til det. Våre foreldre, min mor og din mor er ansvarlig for dette og; Det å holde et godt forhold med oss, holde seg frisk og oppegående, være støttende osv. Ikke våres ansvar. Ikke glem at de er voksne og selvstendige mennesker, selvfølgelig så finnes d spesielle tilfeller men tror ikke d gjelder oss to ihvertfall. Det er veldig vanskelig å bygge opp et forhold når innsatsen er ensidig. Det er et trist faktum å reflektere rundt, akseptere og komme overens med. Nå bor jeg i en annen by, besøker dem i 3-4 dager maks hver måned eller to. Holder telefonsamtalene minimale. Sånn, beskytter jeg freden min, sånn som du vil! og et forhold som jeg har akseptert i sin nåværende tilstand.
Jeg har også tanter og onkler som jeg prøver å opprettholde et godt forhold med.
Som noen rundt samme alder som deg, så ville jeg ha sagt at: Det er bra at du synes du er heldig at du har en mor engang. Det er fint å være takknemlig. Men aldri få dårlig samvittighet når du fokuserer på din fred og hvordan DU trives. Kjærlighet, fred og lykke må du gi først til DEG, så har du kapasitet til å gi det til andre.
Lykke til❤️