Man skulle tro at man i en alder av 68 år har de vennene man trenger, men så er det ikke alltid slik at livet går i den retningen man ønsker, og at selv om man er i et samboerforhold og har vært det i mange år så mangler det noe. For min del handler det om mangel på humor, romslighet og mental nærhet. Den gjensidigheten som burde være der mellom to mennesker som har fostret to barn, og sett fire barnebarn komme til, den er ikke der. Og har vel dypest sett kanskje aldri vært der heller. Platonisk kalles det vel.
Jeg er ingen åndelig havarist, men mangler, som jeg skriver over, et mentalt fellesskap. Så dersom det er noen der ute som vil dele lettbente tanker, refleksjoner og livsanskuelser, dropp gjerne noen ord i postkassen.
Antagelig så har du de vennene du ikke trenger:) eller så er ikke de på samme filosofiske plass som du er. jeg vet ikke hvor mange plikt selskaper det har blitt, men og sitte ved bord etter bord å snakke svada får meg altid til å få lyst til å si noe sabla dumt, bare for å se hva som skjer… når jeg går ut en sjelden gang går jeg ofte i noe min far kaller røre kødd stadie. da tester jeg ut forskjellige meninger og leker meg i et sosialt ekspriment. Jeg har ikke mange venner, men jeg kjenner mange, jeg er dårlig på å holde på faste ting og besøk som sammfunnet mener venner er til, jeg er en person som lett kommer i prat med hvemsomhelst og en tur ut alene er ikke det. jeg trives i mitt selskap og indreliv.