Hei! Jeg er ny her. Nysgjerrig om noen her har erfaring med Emosjonell ustabil PF? Det er en diagnose hvor de aller fleste (vil jeg si) får dårlig og mangelfull hjelp.
Noen erfaringer eller tanker?
Ja, eller det vil si har erfaring med blandet personlighetsforstyrrelse. Dette betyr trekk fra flere forskjellige personlighetsforstyrrelser, men ikke nok fra én spesifikk type til å få en ren diagnose.
De er ofte plagsomme for den som har det, men kan være vanskelige å klassifisere. Og hjelpen er og har vært mangelfull.
Jeg tror nok erfaringene varierer veldig. Samtidig finnes det behandlinger for EUPF som har vist god effekt, særlig DBT og MBT, ofte over lengre tid og med både individuell behandling og gruppebehandling. EUPF er også en av de vanligste diagnosene i psykisk helsevern, så det er en diagnose man faktisk kan mye om klinisk sett.
Men det betyr ikke nødvendigvis at alle opplever hjelpen som tilstrekkelig. Mange opplever stigma, å ikke bli forstått, eller at man blir møtt mer på symptomene enn på det som ligger under. Jeg tror spesielt relasjonell trygghet og kontinuitet betyr enormt mye ved EUPF, og det kan ta lang tid å bygge tillit til en behandler.
Det er også veldig forskjellig ut fra funksjonsnivå, støtteapparat, økonomi, andre diagnoser, og hvor stabil livssituasjonen er. Hvis man mister funksjon etter avsluttet behandling, eller står alene uten støtte rundt seg, kan det sikkert oppleves som veldig mangelfull hjelp.
Det er også dessverre sånn at diagnosen har historisk sett vært svært stigmatisert, og mange med EUPF opplever nok å bli misforstått eller ikke tatt helt på alvor, både sosialt og noen ganger i helsevesenet.
Jeg tror kanskje EUPF er en av de best forståtte personlighetsforstyrrelsene faglig sett, men samtidig kanskje en av de mest krevende å leve med relasjonelt og emosjonelt. Derfor blir det kanskje sjelden en følelse av at hjelpen er “nok”. Det sier jeg også litt av personlig erfaring.