Hvor mye handler egentlig om å bevise hvor gode mennesker vi er? Den animerte barnefilmen «Innsiden ut 2» viste hvordan ei jente mistet troen på at hun er et « godt menneske», som ble filmens problem for heltene å overkomme. Filmen resonnerte overraskende med noe i meg.
Godt spørsmål fra Faenihelvete. Vi mennesker trenger vel å bli sett som bra, så vi ikke blir utstøtt fra flokken? Og andre vil at andre skal føle seg ivaretatt, fordi mennesker trenger hverandre?
Har også sett filmen “innsiden ut 2”, og 1.
Filmene, som jeg tolker det, handler om å vokse. Integrere stadig mer av seg selv i seg selv. Akseptere de følelsene en har og håndtere nye (som “angst” i film 2).
I fim 2 kommer jo denne jenta ut med en mye “helere” personlighet. Hun er ikke “god” i enhver situasjon. Noen ganger er hun en god venn, noen ganger ikke. Hun gjør dumme, flaue, pinlige ting. Hun gjør fine, gode og vennlige ting. Hun er redd, hun er sint, noen ganger er hun god i det hun gjør, andre ganger ikke.
“Glede” har jo hele tiden en trang til å dytte vekk tilsynelatende vonde følelser, i film 1. Og minner som ikke passer inn i “jeg er et godt menneske/en god venn” i film 2.
Hvorfor det? Hvem er egentlig “glede”? Samfunnet? Foreldrene? Noen må ha gitt denne jenta ideen om at “vi må være glad”, eller?
Synes det burde lages en film med en gutt i hovedrollen også, siden en for eksempel ser at faren i denne filmen reagerer mye annerledes enn moren. Mens moren dveler og grubler over ting (datterens oppførsel) gjør ikke far det. Han går rimelig greit over til å tenke og føle på andre ting.
Hvordan er det da for en gutt (en typisk “statestikk” gutt) å vokse opp? Hvilke forventninger møter han i forhold til en jente? Hva ville hans følelser sagt til ham?
Filmen for meg handler mer om å ta “eierskap” til seg selv. Eie seg selv og sine følelser, og finne ut av hva som foregår på innsiden av seg selv.
Ja, Lovu. Det kan være så enkelt, så da må man jo lure på om dette er noe av det vi sliter mest med mtp psykisk helse, å føle oss som gode mennesker. Ofte tror vi det handler om å være gode nok til noe, mens den egentlige kjernen i det er kanskje å føle oss moralsk gode.
Jeg tenker at «glede» er det mest fundamentale vi søker etter, derfor ender også glede opp med å være en hovedkarakter hele veien i filmen. At utfordringen for oss er å finne tilbake til gleden til tross for alle disse kompliserte tingene vi må lære å akseptere ved oss selv og andre. Men ja, filmen sluttet vel med et mer nyansert selvbilde hvor hun ikke lenger bare var et « godt menneske». Dette er nødvendig å eie, som du sier, men jeg er ikke sikker på om det er så mange som virkelig klarer å slå seg til ro med følelsen av å ikke være et helt godt menneske.
Forslaget om en gutt er interessant. Kanskje får vi fler filmer, men da tipper jeg det blir henne som voksen i første omgang.
De aller fleste er vel kanskje gode, bare man setter de i rett situasjon. Da tenker jeg at det de gjør er fordelaktig for de rundt seg. Men for å føle seg bra, så må man ha lært og man må ha fått tilbakemelding fra de rundt seg på en måte som gjør så man føler seg bra. Forventninger ift livet har mye å si for hvordan man føler seg.
Jeg har ikke sett innside out 2 enda, så leser ikke alt her🤭
De er nok en måte å si det på. Dette er dog livets prøvelse, for de fleste vil nok også være onde om de blir pushet langt nok. Jeg tror de fleste ønsker å være gode, i utgangspunktet. Men andre prioriteringer vinner. Og det er egentlig ikke rart med tanke hvor grunnleggende brutalt livet er. Dermed er mange veldig sårbare for å bli stemplet som dårlige mennesker. Og det er før vi har snakket om konsekvensene av å bli skvist ut av det gode selskap.
Ikke enig i det. At glede er det mest fundamentale vi søker. Tilhørighet tenker jeg er viktigere. Og da kan en forsåvidt si at å være god er en viktig ting.
Glede i denne filmen er ikke en veldig positivt følelse/karakter. I film nummeret en, når tristhet endelig kan føles ser vi jo at jenta ikke vant den ishockey kampen. Hun og laget tapte.
Det var ikke en gledens dag, men en trist dag.
Jeg skjønner ikke hvorfor “glede” skyver de andre følelsene vekk. Hvorfor er det så om å gjøre å være glad? Om ikke dette er en instruks utenfra, og det går jo ikke fram i filmen, ettersom jeg husker da. Tvert imot virker det som de eneste personene vi blir kjent med utenom denne jenta (som er foreldrene) aksepterer henne og hennes følelser.
Er det da sånn det er å være jente? Skal/føler jenter en trang til å behage, være til glede for andre?
Hvordan hadde det sett ut for en gutt? Hadde han også hatt denne trangen til å føle glede og være glad hele tiden?
@Gollum Glede i tilhørighet?
Jeg har som mann absolutt trangen etter glede. Jeg forstår ikke hvorfor vi skulle heller ønske å være triste, sorgfulle, kjede oss, sinte osv. Jeg har aldri vært komfortabel med for mye glede, men det er fordi jeg ikke synes det er i samsvar med denne brutale eksistensen. Du synes å ha en beef med det å føle seg tvunget til å vise glede, og det er ytterst ubehagelig å være " glad" når det ikke kommer genuint. Så selv om glede er målet så er det helt nødvendig å la seg selv uttrykke alle disse andre følelsene som er en del av det å være en levende sjel.