Utenforskap rammer over 700.000 nordmenn, og diagnosen blir ikke lettere å bære når myndighetene mener det bare er å komme seg opp om morran. Noen er «heldige» og har uførhet som tilleggsdiagnose som forklaring at de holdes utenfor. De blir litt mindre stigmatisert og hundset med. Samtidig griner samfunnet etter flere hender. Er det rart mange føler seg utenfor?
Jeg trodde jeg aldri skulle falle utenfor. Gode jobber har jeg hatt, bra kompetanse, masse erfaring og selvtillit, trygt og godt liv og deleier i egen virksomhet. Alt lå til rette for å bidra i samfunnet ut karrieren og vel så det. Klarte faktisk ikke å forestille meg denne situasjonen. Men sviktende marked, alder helt i slutten av 50-årene, er en utrolig dårlig kombinasjon. Du trengs faktisk ikke lenger. Utenforskap er ikke for amatører, og ingen kan forestille seg hvor nedverdigende det er.
Jobber finnes ikke på blå resept, men er likevel den største årsaken til mentale helseproblemer i Norge. Alle med diagnosen utenforskap uten tilleggsdiagnose, er enten de helt unge som ikke kommer i jobb, eller de godt voksne med lang og tro tjeneste som ikke kommer i arbeid etter å ha blitt ufrivillig arbeidsledig. Over 200.000 over 55 år er utenfor arbeidslivet eller andre sosiale aktiviteter.
Statistikker har ikke følelser, men de burde være sanne. Myndigheten har som mål å få flere i jobb, men det er ikke nok jobber. Politikerne lener seg til NAVs statistikk som forgyller situasjonen. Sannheten er at det er omtrent 300.000 mennesker som har gitt helt opp NAV og ser det ikke formålstjenlig å registrere seg. NAV-ledigheten er på under 65.000. SSB snakker om 144.000. Begge tallene er feil.
I Norge bor det nær 4,7 millioner mennesker over 15 år. Trekker vi fra pensjonister, studenter og uføre, og dem som er i ordinært arbeid, så sitter vi igjen med cirka 400.000 arbeidsledige. På toppen av dette taller, kommer 271.000 menneske utførestatus som myndighetene våre helt vil tyne ut restarbeidsevne fra.
I andre kvartal 2025 hadde SSB 88.000 ledige stillinger registrert. Det er ganske lite tatt i betraktning det reelle antallet arbeidsledige. Hvorfor sminker politikere og byråkrater disse tallene? Vi har faktisk høyere arbeidsledighet enn i Sverige og Danmark.
Det største problemet med det reelle antallet arbeidsledige, er at om lag 250.000 av dem finansierer utenforskapet selv. De har nemlig verken ytelser fra NAV eller andre offentlige støtteordninger. Er det fordi de har gitt opp, eller har de så god råd at de ikke gidder å melde seg ledig?
Det er nok dessverre en betydelig andel av disse som sliter med helseproblemer som følge av utenforskapet. Et annet spørsmål er om det er rettferdig at så mange mennesker skal ta en for laget?
Er ikke vårt velferdssystem bedre enn at vi tillater at så mange mennesker sitter på tribunen i samfunnet vårt uten noe å leve av og for?