Å havne i en situasjon hvor man får en relativt alvorlig sykdom, oppstår det en hvit sorg. En sorg over hva man har mistet av funksjon. At det man klarte forrige uke gikk, kanskje ikke lenger går denne uken. Og hvilke harde valg man må ta for å kanskje orke det man velger, en prioritering mange ikke ser og vet hvor krevende er. Eller hvilke begrensninger som finnes.
Er det noen andre her som vet hvordan det er å oppleve den hvite sorgen ?