For ca tre og et halvt år siden traff jeg drømmejenta. Etter litt om og men i et års tid flyttet hun inn hos meg og vi ble samboere. To fantastiske år gikk, ingen krangling, ingen store uenigheter, generelt bare fryd og gammen. Plutselig en dag uten noe spesielt forvarsel hadde hun bestemt seg for å flytte fra meg, jeg fikk overtalt henne til å bli en stund til, men etter ca to måner satte hun ned foten, sa at nok var nok og flyttet ut på dagen. Et par måner gikk, vi hadde litt kontakt inn imellom siden jeg ikke klarte å slippe taket. I romjula snudde tonen fra hennes side og plutselig ville hun begynne å prøve litt på nytt, for å se om hun kunne få frem gamle følelser, siden da har vi hatt en god del kontakt og hatt en fin tone, og jeg har klart å se lyst på fremtiden sammen med henne. I går fikk jeg “sjokk”-beskjeden. Da var det nok, hun hadde ikke klart å få frem følelsene hun trengte for å fortsette forholdet, og var lei av å prøve. Kroken på døra. Og nå sitter jeg her med knust hjerte og vet ikke hva som skal bli ut av livet. I en alder av 34 år sitter jeg nå alene, barnløs og i bunnløs kjærlighetssorg. Folk rundt meg reagerer med “det er flere fisk i havet” og lignende utsagn, men slik jeg ser det har havet kun én fisk jeg vil ha. Det er klart det vil bli enklere etter hvert, men smertene jeg nå kjenner på er virkelig på grensen til uutholdelige. Samtidig har jeg en jobb som ikke kan forenes med “mentale problemer”, så jeg er også litt redd for å snakke med professjonelle om saken, da et eventuelt “suicidal-stempel” vil gjøre at jeg potensielt mister jobben. Finnes det gode løsninger? Eller må man bare grave seg ned til sorgen slipper?
Kjærlighetssorg er noe de fleste vil oppleve på den ene eller andre måten i løpet av livet sitt. Og personen du nevner var ferdig med forholdet allerede første gangen de sa at det var slutt. Jeg forstår det er vanskelig å komme seg videre, men det er det du er nødt til å gjøre på en eller annen måte.
Og du trenger ikke være suicidal for å oppsøke profesjonell hjelp for å bearbeide dette, ei heller stempler med tanke på mentale problemer som du nevner i forbindelse med jobb. Det er bedre å kontakte profesjonell hjelp før det utvikler seg til noe mer enn det behøver å være. Det er rett og slett forebyggende. De har ofte verktøy å kunne gi deg som du ikke nødvendigvis tenker over selv, samtidig som de blir en slags sparringspartner som kan hjelpe deg med å komme videre. Og mennesker opplever ting som kan være både mentalt belastende og traumatiske, og får hjelp til dette hver eneste dag. Det kan være ting som at man kommer over en traumatisk hendelse som gjør at man trenger hjelp, det kan være sorg, enten fordi man har mistet noen, eller som i ditt tilfelle opplever kjærlighetssorg.
Så om du vil gjøre det beste for deg selv, og de rundt deg, oppsøk profesjonell hjelp i form av en psykolog eller lignende, og gjør dette forebyggende før det blir et problem som gjør at du kanskje trenger akutt psykisk hjelp. Om det kommer til det steget, da vil du kunne få de stemplene du ønsker å unngå.
Dét er sannelig ikke lett å gå igjennom en dyp kjærlighetssorg. Jeg forstår at du er dypt fortvila.
Kanskje du har en kamerat som du kan snakke om dette med, få ting ut liksom? Du vet sikkert at dette vil føles litt lettere etterhvert, men akkurat nå er det nok en liten trøst?
Jeg håper og ber 🙏🏼 🥹 om at du vil komme deg sterkere gjennom dette.