For ca tre og et halvt år siden traff jeg drømmejenta. Etter litt om og men i et års tid flyttet hun inn hos meg og vi ble samboere. To fantastiske år gikk, ingen krangling, ingen store uenigheter, generelt bare fryd og gammen. Plutselig en dag uten noe spesielt forvarsel hadde hun bestemt seg for å flytte fra meg, jeg fikk overtalt henne til å bli en stund til, men etter ca to måner satte hun ned foten, sa at nok var nok og flyttet ut på dagen. Et par måner gikk, vi hadde litt kontakt inn imellom siden jeg ikke klarte å slippe taket. I romjula snudde tonen fra hennes side og plutselig ville hun begynne å prøve litt på nytt, for å se om hun kunne få frem gamle følelser, siden da har vi hatt en god del kontakt og hatt en fin tone, og jeg har klart å se lyst på fremtiden sammen med henne. I går fikk jeg “sjokk”-beskjeden. Da var det nok, hun hadde ikke klart å få frem følelsene hun trengte for å fortsette forholdet, og var lei av å prøve. Kroken på døra. Og nå sitter jeg her med knust hjerte og vet ikke hva som skal bli ut av livet. I en alder av 34 år sitter jeg nå alene, barnløs og i bunnløs kjærlighetssorg. Folk rundt meg reagerer med “det er flere fisk i havet” og lignende utsagn, men slik jeg ser det har havet kun én fisk jeg vil ha. Det er klart det vil bli enklere etter hvert, men smertene jeg nå kjenner på er virkelig på grensen til uutholdelige. Samtidig har jeg en jobb som ikke kan forenes med “mentale problemer”, så jeg er også litt redd for å snakke med professjonelle om saken, da et eventuelt “suicidal-stempel” vil gjøre at jeg potensielt mister jobben. Finnes det gode løsninger? Eller må man bare grave seg ned til sorgen slipper?
Kjærlighetssorg er noe de fleste vil oppleve på den ene eller andre måten i løpet av livet sitt. Og personen du nevner var ferdig med forholdet allerede første gangen de sa at det var slutt. Jeg forstår det er vanskelig å komme seg videre, men det er det du er nødt til å gjøre på en eller annen måte.
Og du trenger ikke være suicidal for å oppsøke profesjonell hjelp for å bearbeide dette, ei heller stempler med tanke på mentale problemer som du nevner i forbindelse med jobb. Det er bedre å kontakte profesjonell hjelp før det utvikler seg til noe mer enn det behøver å være. Det er rett og slett forebyggende. De har ofte verktøy å kunne gi deg som du ikke nødvendigvis tenker over selv, samtidig som de blir en slags sparringspartner som kan hjelpe deg med å komme videre. Og mennesker opplever ting som kan være både mentalt belastende og traumatiske, og får hjelp til dette hver eneste dag. Det kan være ting som at man kommer over en traumatisk hendelse som gjør at man trenger hjelp, det kan være sorg, enten fordi man har mistet noen, eller som i ditt tilfelle opplever kjærlighetssorg.
Så om du vil gjøre det beste for deg selv, og de rundt deg, oppsøk profesjonell hjelp i form av en psykolog eller lignende, og gjør dette forebyggende før det blir et problem som gjør at du kanskje trenger akutt psykisk hjelp. Om det kommer til det steget, da vil du kunne få de stemplene du ønsker å unngå.
Dét er sannelig ikke lett å gå igjennom en dyp kjærlighetssorg. Jeg forstår at du er dypt fortvila.
Kanskje du har en kamerat som du kan snakke om dette med, få ting ut liksom? Du vet sikkert at dette vil føles litt lettere etterhvert, men akkurat nå er det nok en liten trøst?
Jeg håper og ber 🙏🏼 🥹 om at du vil komme deg sterkere gjennom dette.
Hei. Det er virkelig trist å høre, og jeg føler med deg. Jeg vet dessverre ganske godt hvordan du har det, fordi jeg har vært gjennom noe lignende selv.
Siden jeg er noen år eldre enn deg, vil jeg gi deg ett råd som hjalp meg, selv om det kanskje ikke er det du har mest lyst til å høre akkurat nå, ikke prøv å løpe fra sorgen. Sett deg ned med den, kjenn på følelsene og gi deg selv lov til å være lei deg. Det er ofte den eneste veien gjennom smerten. Å skrive ned tanker og følelser kan være en stor hjelp. Er du knust, så er det helt greit å være det. Ikke føl at du må distrahere deg hele tiden eller late som om alt er greit.
Selv om det er vanskelig å se nå, kan det også være nyttig å sette situasjonen litt i perspektiv. Tenk om dette hadde skjedd om fire eller fem år, etter enda mer tid sammen, kanskje med barn og enda flere felles forpliktelser. Da kunne smerten og konsekvensene vært enda større. Det gjør ikke dette mindre vondt, men det kan hjelpe å se at det kunne vært enda vanskeligere.
Jeg skjønner godt at du føler at hun var drømmejenta. Men et forhold skal ikke være avhengig av at den ene må overtale den andre til å bli. Begge må ønske det av egen vilje. Kjærlighet kan dessverre ikke forhandles frem, og du fortjener en partner som velger deg fordi hun virkelig ønsker å være sammen med deg.
Min erfaring er også at mange som avslutter et forhold har brukt lang tid på å komme frem til beslutningen. De kan ha bearbeidet følelsene sine i flere måneder før de sier at det er slutt. For den som blir forlatt, starter ofte sorgprosessen først den dagen beskjeden kommer. Derfor kan det føles som om den andre har kommet mye lenger enn deg. Det betyr ikke at det er noe galt med deg – dere er bare på ulike steder i prosessen.
Du er fortsatt ung. Bruk tiden til å lære av forholdet. Ta med deg de gode minnene, vær ærlig med deg selv om det som ikke fungerte, og prøv å ikke klandre deg selv unødvendig. Noen ganger faller mennesker rett og slett ut av kjærlighet, selv om ingen har gjort noe “feil”. Det er en av de tøffeste sidene ved livet, men det betyr ikke at du ikke kommer til å finne kjærligheten igjen.
Ta en dag av gangen. Smerten kommer ikke til å vare for alltid, selv om det føles sånn akkurat nå.