Hei! Jeg merker jeg ofte går til mat for å “spise vekk” følelsene mine. Når jeg får vondt, blir lei meg, skuffa, sint det meste, så går jeg til mat. Jeg vet at både min mor under oppveksten hennes men spesielt Mormoren min slet mye med dette men dette bled lært dem. Mamma forteller meg da jeg var liten så trykka mormor i meg boller og saft vis jeg skadet meg istenfor å gjøre noe med det. Men jeg var så liten på denne tid å da hun døde att det ikke kommer fra det å moren min er ikke sånn. Kan dette “arves” eller har jeg pådratt meg dette selv?
Det er vanskelig å si om det kan arves. Det kan være at du har et minne om det sånn i kroppen, selv om du ikke husker det, av at mormoren brukte den metoden. Men det kan også være noe biologisk, at det gir noen mer trøst enn andre, det vet jeg ikke. Jeg har da hørt om andre som har lært dette av foreldre, å trøste seg selv med noe godt. Det er da også mye mulig at du selv har opplevd at det trøster deg, så dermed “lært” deg selv det. Barn merker gjerne hva som kan gi en trøst.
Har moren din lært deg å trøste deg selv på andre måter? Du skrev ikke noe om det.
moren min har bare trøstet meg normalt hun har ikke stappanmat i meg fordi hun slet som mye med det pga moren hennes. husker ikke mye fra barndommen for å være erlig gjetter hun sa “Å så dumt” eller ga meg plaster vis jeg falt ellerno