Du skal ikke se meg når jeg er utslitt, for da kommer styggen opp fra ryggen og skriker ting inn i øret mitt. Ting som: du er ubrukelig og svak i hodet ditt. Den forteller meg at jeg er for svak til å være den personen jeg egentlig er. Glad, positiv, sosial.
Styggen på ryggen har blitt min nærmeste, og det føles jævlig dritt. Er ikke rart jeg sliter mye, når styggen på ryggen er den jeg snakker med mest. Har konstant en indre kamp – mellom uro og stillhet. Uro vinner alltid.
De alle sier at angst kommer og går, men jeg har hatt angst hver dag i 3 år. Det verste er overtenkingen som den indre uroen gir. Alt rundt meg bare faller sammen mer og mer. Føler at livet bare kaster ting på meg.
Hvordan kan man ha angst konstant uten stopp???
Tror selv at angsten kom tilbake grunnet barn med kolikk. Mye skriking er en stor angst trigger, på grunn av tøff barndom. Og det at det ble for mye på en gang.
Har prøvd og få hjelp i 3 år, men legen min sa «denne medisinen skal fjerne angsten» Alt fra 5mg til 20 mg, 2 ulike typer antidepressiva. Over 2 år. Tålte ikke 20mg og fikk dobbel angst. Så ille at jeg nesten ble suicidal. Nå en ny type som «skulle være annerledes». 20 mg og jeg er HELT ødelagt igjen…
Bare gi medisinen tid» og «du er ikke syk nok for å komme inn på dps»
Nå får jeg straks hjelp fra kommunal psyk, men nå er det for sent for forholdet. For nå har jeg kanskje mista samboeren min for godt.
Bor sammen som venner nå, og det er tøft! Hjertet er knust. Er et håp hvis jeg blir friskere sier hn, men er beintøfft og ikke vite om hn plutselig har fått nokk. Eller at h*n føler seg fri og velger å flytte til slutt uansett.
Skal gjøre alt jeg kan for og bli frisk, for min egen del. Men også for og redde familien min. For barna mine. Vet ikke en gang hva jeg vil med denne posten for og være ærlig. Føler meg ENSOM. Ingen venner, pga jeg ikke klarte å tvinge meg selv ut. Vanskelig å tvinge seg ut alene, når man har sosial angst.