Det klikker snart for meg. Eg føler eg ikke kan snakke med familien, en stor del av roten stammer fra familien. Får én person i familien vite noe, så får alle vite det. Og han blir atter en gang bare et tema å snakke om, gossip. Eg har blitt håndtert på samme måte, så eg vet hvor drit det er at familien får vite noen ting egentlig. Derfor prøver eg å skrive her.
De siste episodene med min alkoholiserte bror har eg hatt lyst til å slå han. Som er en positiv opplevelse for meg på grunn av egen utvikling og behandlingsprosess det å faktisk være i kontakt med slike følelser.
Eg og min bror har ganske mange like fellestrekk i hvordan vi har overlevd og håndtert barndomstraumene våre. Samme greiene bare litt anderledes historie. Han er 7 år eldre enn meg. Vi har fått et tett bånd de siste årene. For meg har han vært unik å kunne snakke med om vanskelighetene eg møter og har møtt i livet på grunn av vi sliter/har slitt med mye av det samme.
Det føles ut som etterhvert som eg blir bedre og bedre, blir han værre og værre. Eg skjønner logikken for hvorfor eg føler det slik. Jo mer eg blir groundet, jo tydeligere ser eg galskapen som utfolder seg foran meg, med en person eg er så utrolig glad i og bryr meg om. Trossalt var eg der selv en gang. Så kanskje det er vondt å se at slik var det for meg og?
Det ble igjen dårlig stemning på en dag som skulle feires. Bare at denne gangen traff det meg hardere. Kjente det traff en sår nerve eg hadde behandlet, og nå må eg bearbeide og den behandles igjen. Han har involvert seg i noe eg syns var jævli lavmålt til og med for den alkoholiserte delen av han å være.
Mens eg gikk på eget rom for å roe meg ned, (for vi hadde forsatt besøk og ville ikke la dette ødelegge nyttårsaften, selvom eg kanskje hadde all grunn til å bare avslutte kvelden å be gjestenene om å gå) gikk han til besøket og fortalte hva han hadde og hade gjort. Og som alt annet han henger fast i, klarte ikke la det ligge. Gruppen med mennesker ble delt, noen ville ikke høre og andre delen ble like opprørt som meg. Han klarer ikke la ting ligge. Han ble til slutt bedt om å gå av samboeren min som eg på én måte støttet, men på en annen side er jo han broren min. Det er vondt å se på, men eg skjønner. Vi har lov å sitte ned foten. Det endte i slåsskamp med min bror og samboer. Ett lite “svakt” beruset øyeblikk bikket det over for samboer. Min bror skjønte ikke hva som skjedde. Han lurte på hva han hadde gjort. Samtidig beskytter han seg selv for hva han har fortalt alle sammen.
Eg skjønner hvorfor samboer har lyst å slå. Men vold er ALDRI løsningen. Eg ble skuffet. Eg brukte dagen igår på å bare se film hele dagen. Eg kjenner innimellom etter hvordan eg har det i meg selv. Og det går greit. Eg er bare så ufattelig lei, forbanna, oppgitt, frurstrert. Eg er lei av å være der, lei av å gi meg selv for å få så mye belastning tilbake. Eg får dårlig samvittighet for å føle det eg føler. For eg vet han er syk. Men han må ha lyst å ta imot hjelp for å kunne bli hjulpet.
Eg skulle egentlig vente noen dager til alle hadde roet seg ned litt før eg skulle ta kontakt med bror. Men han begynte å sende mld igår. Han skylder på meg for at han mister vennene sine, skylder på meg for at han har det værre. Eg vet han ikke var edru enda, men eg ga han ganske konkrete meldinger tilbake, som at det er påtide å ta ansvar for valgene sine, og ikke skylde på andre for hans egne avgjørelser, i håp om at han ser gjennom disse når han er edru igjen. Så, selvom eg føler at det er ingen sjans for han lengre, tviholder eg på håp. Han er trossalt min bror, mitt nærmeste familiemedlem.
Eg lurer på hva andre gjør for å håndtere slik belastningen. For det er ikke første gangen eg strekker meg lengre enn eg burde. Gjør for mye. Bryr meg for mye. Eg er lei.
Mvh Renate