kan noen forklare meg hvorfor det er så vanskelig å snakke om sine egne problemer til venner og familie. jeg overtenker før mye når det kommer til det.
Er det fordi du blir overaktivert og stressa av å tenke på å gjøre det, eller når du gjør det? Det går an å øve på å roe ned, å tenke på det, mens du f.eks. fokuserer på å ta dype pust, og særlig fokuserer på utpusten. Eller hvis man viser forståelse for en selv for at man syns det er vanskelig å gjøre det. Det kan jo være veldig sårbart og skummelt å gjøre det, eller hvis man ikke er vant til å gjøre det, så er det vanskelig å vite hva en skal si, eller hvordan en skal formulere det.
Det kan også være lettere å få satt ord på det til noen andre først, noen som ikke står en så nær, og som det da ikke er så skummelt å fortelle om det til, eller som kan hjelpe en med hvordan en kan formulere det. F.eks. å snakke med en hjelpetelefon eller skrive med noen her.
Det er mange som har det sånn, du er absolutt ikke alene om det. Det viktigste tenker jeg er å prøve å begynne et sted, kanskje kan du si litt, og se hva responsen deres er? Kanskje vil de hjelpe deg videre, at det blir naturlig? Eller hvis det ikke går så lett å gjøre det, vær tålmodig og vennlig med deg selv, for det jo vanskelig å gjøre det. Og det trenger ikke å være perfekt på noen som helst måte. Man må bare begynne et sted med å åpne seg.
Det at du overtenker kan være grunn nok i seg selv til at du syntes det er så vanskelig å snakke om dine problemer med de som står deg nær. Det kan være fryktelig slitsomt med overtenking, og det er etter min erfaring veldig sjeldent at man er tjent med det.
Det er bra å tenke seg om og reflektere rundt ting en vil si, men dersom man forsøker å forberede seg for alle tenkelige scenarioer, finne hvilken måte man kan få forklart ting uten at noen skal bli lei seg, skjerme andre osv. - så kan man bli utbrent lenge før en i det hele kommer til punktet hvor en kan ha den samtalen. Man kan simpelthen ikke alltid gjøre alle fornøyde.
Foruten det er det også vanskelig for mange å dele fordi man føler skam rundt det man ønsker å dele.
Når en har det vanskelig så er det helt naturlig å føle at noe er “feil” med en sammenlignet med inntrykket man kanskje har av andre rundt seg.
Dette syntes jeg er en veldig isolerende følelse og kan ofte føre til at man tenker man ikke vil være til bry for andre, og dermed hever terskelen for å dele sine vanskeligheter med andre.
Overtenking, skam, føle seg flau og ikke ville være til bry er alle ting som jeg selv har måttet jobbe med til tider, men det som kanskje har vært det største hinderet for meg personlig, har vært frykten for avvisning fra de som står meg nærest. Jeg vet veldig godt hvorfor akkurat det har vært mitt største hinder, men jeg skal ikke kjede deg med den historien.
Jeg ville bare nevne det for om ingenting annet, så vil jeg si til deg at uansett hvordan du føler det blir mottatt når du åpner deg - så må du ikke la noen overbevise deg om at det er feil av deg å åpne deg opp. Om de ikke klarer å forstå, så er det ganske sannsynlig at de ikke kan forstå, for de har ikke erfart slike følelser og tanker selv, eller har ikke erfaring fra andre som har det vanskelig.
Jeg hørte på alle som sa at jeg måtte skjerpe meg i barndommen, alle som sa jeg måtte slutte å sutre i ungdommen. Jeg ble helt alene med mine problemer fra veldig ung alder, og det har ødelagt så mye for meg de siste 40 årene - før jeg nå begynner å få et grep om ting.
Så ikke gjør som meg dersom noen forsøker å overtale deg til ikke å dele eller åpne deg på noen måte.
Jeg håper selvfølgelig ikke at det er noe du vil oppleve i det hele, men at du har gode og forståelsesfulle folk rundt deg som vil støtte deg når du finner ordene du vil bruke.
Å finne ordene du vil bruke vil være mitt tips til deg om hvordan det kan bli litt mindre vanskelig for deg å snakke med de som står deg nær:
- Først bør du finne ut hva du vil de skal vite. Ikke hvordan du skal si det, eller hvordan du kan skåne noen - bare hva du vil de skal vite.
- Deretter bør du tenke deg ut én person som du føler deg trygg på, noen som du selv tenker er villig til å høre på deg.
- Så tar du meldingen du vil skal komme frem og skriver den ned, ord for ord, hvordan du vil få det frem til denne ene personen. Rett og slett et lite manus. Dette kan hjelpe til å redusere overtenkingen noe, og du kan også ta pauser slik at det ikke blir for mye på en gang.
- Dersom det er vanskelig å tenke frem én person du kan starte med, så kan du forsøke å skrive som du tenker hvordan noen kunne fortalt deg disse vanskelighetene. Det kan være litt utfordrende for noe å tenke “utenfra og inn” på denne måten, men det er en teknikk jeg har hatt god nytte av for å finne hvordan jeg kan sette ord på ting.
- Når du da etter hvert skal snakke med et familiemedlem eller en venn om problemene dine, kan du da bruke manuset ditt til å formidle de. Rett og slett lese tankene dine ut høyt. Det er fremdeles dine egne ord, de kommer fremdeles fra deg - du har bare fjernet noen av hindrene som tidligere har gjort det vanskelig for deg å dele problemene dine.
Etter hvert vil du kanskje oppleve at det er litt lettere å sette ord på ting og at det flyter bedre. Da vil du heller kanskje ikke overtenke så mye lenger slik at det ikke blir for mye.
Nå vet kke jeg om jeg har lest situasjonen din riktig eller ikke. Jeg vet heller ikke om noe av dette vil være til nytte for deg, men jeg liker å dele av min erfaring slik at ikke andre trenger å gjøre de samme feilene jeg har gjort.
Jeg håper uansett at du finner dine ord og din stemme slik at du kan få den hjelpen og omsorgen du ønsker.
Det er ikke alt man skal snakke med familie og venner om, fordi de ikke har noe med det å gjøre - og heller ikke har kompetansen som trengs for å løse problemene.
Men det kommer jo an på hva slags problemer det er, og det skriver du ikke noe om.