Nesten 50 prosent av Norges befolkning lever mer eller mindre med ensomhet. Og statistikken går bare en vei.
Hvorfor er det sånn?
Jeg tror ikke det finnes noe enkelt svar på dette spørsmålet. Det er så mange ulike meninger både om årsakene og løsningene at det kan virke nytteløst å engasjere seg i problemstillingen. Sannsynligvis er det mange som etterhvert finner løsninger selv uten at det vises i statistikkene, men det hjelper ikke akkurat dem som av ulike grunner er fratatt muligheten til å finne egne løsninger.
Jeg vet ikke om andre, men i mitt tilfelle tar jeg initiativ til å finne på noe med venner og bekjente men de sier de er opptatt så tar de aldri kontakt igjen for å møtes. Men de skriver til meg på snap og sosiaie medier.
Det gjør meg ensom. Har ikke tenkt å gi opp men har prøvd både på jobb, trening og frivillighet å treffe andre.
I slike tilfeller forholder man seg til det folk gjør i virkeligheten, ikke hva de skriver på sosiale medier. Disse folkene er ikke vennene dine.
Det er vel slik at vinnarane tek det meste, og at utviklinga innan kommunikasjon fører til at folk over heile verda kjenner til og interesserer seg for dei same personane. Då blir det lite til overs åt dei som bryr seg om anna enn kjendisar og vinnarar.
Nå er det ganske mange i den kategorien som gjør det av reaksjonære årsaker, ikke fordi de har en konsistent ideologi og et konkrét alternativ. Da blir det umulig å organisere noe parallelt samfunn innenfor det rammeverket vi har i det liberale demokratiet.
Vanlige folks definisjon er noe helt annet en skikkelig ensomhet