Jeg føler meg ikke forstått av folk flest, familie og venner rundt meg. Jeg er en 58 år gammel mann og har jobbet hardt – eller egentlig for hardt – i over 25 år, og sagt ja altfor ofte. På grunn av stress og spenninger som fører til depresjon hjemme og spesielt på jobb, og en magesykdom oppå det, er jeg nå UFør. Jeg koser meg ganske godt alene og savner bare å ha en kvinnelig venninne å fortelle alt til. Jeg er egentlig fra utlandet, men har bodd i Norge i minst 30 år. Så nå har jeg følt meg ensom de siste 10 årene eller så, selv om jeg faktisk har familie, men likevel. Fordi jeg forlot hjemlandet mitt for min norske kone, kan jeg egentlig ikke dra tilbake heller; alt har forandret seg, og Norge er så fantastisk fredelig. Men likevel, bare en prat, litt moro, bare en arm rundt meg – jeg forstår eller føler egentlig ikke det lenger. Jeg har alt litt på rett spor igjen nå, etter absolutt et helt år med å være alene, trist og gråte over ingenting. Eller noe jeg ikke kan fortelle kona mi eller noen om. Jeg savner bare noen å dele ting med. I tillegg har jeg også mange frykter for tapet av kjære eller nære venner, eller vennskap som rett og slett tar slutt kan gjøre meg fullstendig kvalm. Jeg bor også i nærheten av Bodø, som er tynt befolket, og det er egentlig ikke mange som forstår meg eller kan fylle tomrommet etter tapet mitt. Noen ganger tenker jeg bare at jeg ikke er normal… Og noen ganger tenker jeg bare at jeg savner å ha noen å dele dette med, eller bare å bearbeide tapet vårt sammen. Bare finn noen som forstår meg, selv om det bare er ved å prate og dele. Mange dropper også ut fordi jeg har for mye å fortelle. Men mye har bare skjedd med meg. Hvem andre har det? Hvem andre savner en klem noen ganger? Vel, det gjør jeg, veldig ofte.