Vil men tør ikke…
Vil men vil ikke datteren min så vondt…
Vil men vil ikke ville…
Vil men vil ikke være svak…
Svak?
- Nei, dette vil krever virkelig mot…
- Jo, virkelig, du tør jo ikke din svake f*en…
Alt er bare virvar, ting går på repeat…
Hva med en bro? Hva med tabletter? Kanskje mulig å maskere som en ulykke?
Sånn går no dagan og D-dagen føles nærmere, men like vel så fjern.
Hvor skal dette ende? Hva vil folk si?
Men hvorfor skal jeg bry meg, om jeg ikke lenger er til?
Smerte? Endelig fri? Mørket for alltid? Vi skal der jo alle en gang uansett, så hvorfor må jeg liksom holde ut?
Ingen anelse hva jeg egentlig vil med dette innlegget, følte bare for å få litt utløp for frustrasjonen og tankekjøret.